Bakgrunnsartikkel av Glenn Stangeland, redaktør i Petro.no

Johan Sverdup, Point Resources, Snorre og Opec får ha oss unnskyldt. Det viktigste som skjer i oljeindustrien i år, sett med norske øyne, skjer i Barentshavet.

Og nok en gang er det de to letestjernene på norsk sokkel, Statoil og Lundin, som drar lasset.

Til sammen skal duoen bore minst 11 letebrønner i nord. Kombinert med to brønner fra Eni, sørger dette for ny leterekord i Barentshavet i år.

Tar vi med OMVs langsiktige ambisjoner rundt Wisting-funnet, samt Aker BPs leteplaner til neste år, blir bildet enda tydeligere; dersom Barentshavet noensinne skal bli «nye Nordsjøen» og ikke bare en tilleggsressurs for de aller ivrigste, så er det nå det må skje.

Og gudene skal vite at industrien trenger det. For vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig.

Ja, vi står foran et ny bølge av utbygginger på norsk sokkel. I løpet av det neste halvannet året vil det bli levert inn utbyggingsplaner for opp mot 175 milliarder kroner. Aksjonærene vil juble, leverandørene vil få fylt opp ordrebøkene igjen og mange av dem som har mistet jobben, vil få nye muligheter.

Men:

Dette utbyggingsrushet vil langt på vei tømme banken av attraktive funn på norsk sokkel. Grafen under viser størrelsen på de funnene på norsk sokkel som ikke er bygget ut. Minus Johan Sverdrup og Castberg, som langt på vei ville sprengt skalaen og dermed stått i veien for budskapet som Oljedirektoratet forsøker å formidle.

Størrelsen på funn. (Kilde: Oljedirektoratet, januar 2016)

Med lave leverandørpriser, og aksjonærer som igjen vil premiere vekst, er det sannsynlig at over 25 av disse funnene vil bli bygget ut i løpet av de neste fem-seks årene.

Uten påfyll vil vi da sitte igjen med en portefølje av funn som bare er attraktiv for de svært spesielt interesserte. Da er det betenkelig at antallet letebrønner på sokkelen er kraftig redusert, at ressurstilveksten de siste årene har vært minimal og at oljeselskapene primært leter etter nye småfunn, som enkelt og effektivt kan knyttes til eksisterende infrastruktur.

Tar vi med at Lundin, som har vært den store gamechangeren innen leting de siste årene, stort sett fyller opp kapasiteten sin med utbygginger og avgrensninger av tidligere funn, så ser vi utfordringen enda tydeligere.

Ressurstilvekst. (Kilde: Oljedirektoratet, januar 2017)

Og det er her Barentshavet representerer fremtid og muligheter. Mye er sagt og skrevet om Korpfjell-prospektet ved grenselinjen mot Russland. Potensielt kan dette 10 milliarder fat oljeekvivalenter og tenne ny gnist hos giganter som ConocoPhillips og Chevron.

Lundin jakter, som nevnt, flere svar og mer olje rundt Alta/Gohta. Statoil spisser Johan Castberg-satsningen, både i regnearkene og ved å undersøke Kayak-prospektet. Og tar seg samtidig råd til å teste ut forskjellige strategier og områder av Barentshavet i årets kampanje.

Selv om det ser vanskelig ut per i dag, kan disse to prosjektene, sammen med OMVs Wisting, være med og løfte en felles infrastruktur. En motorvei som vil gjøre det billigere å bygge og dermed enda mer attraktivt å lete i området. I øyeblikket er prosjektene marginale, og det er lite rom for et slikt industriløft

Trøsten er at det så minst like mørkt ut på letefronten i 2010. Så kom Johan og Johan. Nå gjenstår det å se om norsk sokkel kan trekke enda noen slike ess ut av ermet.

Det er lov å håpe. Og man må lete for å finne.

Forrige artikkelHer slipper passasjerene med skrekken
Neste artikkelSaipem-kontrakt til Normand Cutter

Legg inn en kommentar