Kan en svakere sol de neste tiårene føre til at iskanten i Barentshavet vandrer sørover?

Av Jan-Erik Solheim, Stig Falk-Petersen og Ole Humlum

Høsten 2014 ble Havforskningsinstituttets tokt på nordsiden av Svalbard stoppet av drivisen på vel 80 grader nord.

I 1931 derimot, gjennomførte vår store havforsker H.U. Sverdrup fysiske og biologiske studier på 82 grader nord i Nordishavet (Sverdrup 1933), og i 1693 gikk de to franske fregattene Aigle og Favorie nord for Svalbard (Henrat 1984) og kapret 12 nederlandske skip som drev hvalfangst i Sorgfjorden i Hinlopenstredet.

Også på 1690-tallet lå iskanten nord for 82 grader nord. Hvordan henger dette sammen?

Både i fagpressen og media generelt blir vi fortalt at det aldri har vært så lite is nord for Svalbard som nå. Har det også i tidligere perioder de siste århundrer vært like lite is som i dag?

Her bruker vi en av de lengste klimatidsseriene, isutbredelsen i Barentshavet fra 1580 til 2015, for å studere om det er en sammenheng mellom variasjon i solinnstrålingen og isutbredelse i Arktis.

Hvis det er en sammenheng – kan da iskanten i Barentshavet vandre sørover igjen som følge av en svakere sol de neste tiår?

Iskanten vandrer

Ved å bruke informasjon fra dekksdagbøker til hval- og selfangere, tidligere ekspedisjoner, og i moderne tid fra fly og satellitter er vi i stand til å beskrive isutbredelsen i det nordlige Barentshavet og Norskehavet helt tilbake til 1579.

Denne tidsserien viser at det har vært perioder med like lite is som i dag og andre perioder med mye is, som på 1860-tallet da isen lå nær Finnmarkskysten.

I 1881 rapporteres det at iskanten var 10 kilometer nord for Øst-Finnmark og det strandet isfjell på kysten av Troms.

Minimum isutbredelse i Arktis – satellittmålinger

Siden 1972 har havisens utbredelse blitt beregnet ved satellittmålinger. Data er bearbeidet og daglige iskart er tilgjengelige fra Institute of Environmental Physics, University of Bremen.

Isdekke i Arktis ved smeltesesongens slutt i 2015 basert på satellittmålinger sammenlignet med historiske sommerisminima og gjennomsnitt for 30 år (oransje). (Illustrasjon: Geoforskning.no)
Isdekke i Arktis ved smeltesesongens slutt i 2015 basert på satellittmålinger sammenlignet med historiske sommerisminima og gjennomsnitt for 30 år (oransje). (Illustrasjon: Geoforskning.no)

Figuren viser deres beregning av minimum isutbredelse i Arktis ved smeltesesongens slutt 6. September 2015 sammenlignet med middelverdien for årene 1981-2010 og årene 2007 og 2012 da det var ekstremt lite is.

Minimum i 2015 var det fjerde laveste siden disse målingene startet.

Iskanten i Barentshavet

Hvor iskanten ligger i Barentshavet påvirker næringsaktivitet som fiske og fangst, maritim trafikk og klimaet i Europa.

I det følgende skal vi beskrive variasjonene i sommeriskantens (august) beliggenhet mellom Svalbard og Franz Josefs siden 1579.

Vår analyse er basert på innsamling av data av Torgny Vinje, og inspirert av hans funn av samvariasjon mellom beliggenheten av iskanten og solens aktivitet, har vi sett nærmere på samvariasjonen mellom solinnstråling og iskantens beliggenhet.

Sannsynligheten for en svakere sol de nærmeste tiårene antyder en mulighet for at iskanten igjen beveger seg sørover. I tillegg viser Argo observasjoner (59N, 30-0W, 0-800m) at kaldere vann i Nord-atlanteren er på vei nordover.

I farvannet nord for Svalbard var det hvalfangst i perioden 1680-1790.  Da var sommeriskanten ofte nord for 79N, og noen ganger så langt nord som 82N.

Dette er dokumentert i et pionerarbeid av Torgny Vinje, basert på studium av skipslogger fra hvalfangere og tidlige oppdagelsesreisende, supplert med moderne målinger fra fly og satellitter.

Dette arbeidet er videreført av Stig Falk-Petersen og medarbeidere, nå oppdatert til og med sommeren 2015.

Estimert beliggenhet av iskanten var 82,5N i 1690. Denne rekorden ble ikke slått før i 2013 da iskanten ble beregnet å ligge på 83,4N.

Avkjøling i Nord-atlanteren og svakere sol

Målinger av varmeinnholdet i havet fra 0 – 700 meter dybde i en sektor av Nord-atlanteren viser at det har blitt betydelig kaldere siden 2006. Dette er også dokumentert i et temperatursnitt langs 59N.

Langs denne breddegraden har temperaturen i havet sunket 0,8 °C siden 2006. Siden Den norske atlanterhavsstrømmen bringer dette kaldere vannet nordover, er det høyst sannsynlig at det om noen år vil få innvirkning på iskanten i Barentshavet, som da vil trekke seg sørover.

Det er nå mange tegn på at solens aktivitet, slik den beskrives ved solflekker og solinnstråling, er for nedadgående.

Vi har hatt en ekstra sterk aktivitetsperiode som har gitt toppene i solinnstråling siden 1920. Prognoser for solens utvikling basert på mange forskjellige analyser, viser stor sannsynlighet for en svakere solinnstråling de nærmeste tiår.

Det er uklart hvor svakere mye den blir. Mest sannsynlig er at vi kan få et minimum som kan minne om perioden 1790-1820, også kaldt Dalton minimum.

Det er også forskere som hevder at vi kan få noe tilsvarende Maunder Minimum som fant sted i perioden 1640-1710.

I begge disse perioder vandret sommeriskanten sørover til 76N. Den langsomme oppvarmingen på grunn av jordbanens dreining vil antakelig holde den nord for 75N.

Les hele analysen på Geoforskning.no.

I sommer avviste Stortingets Energi- og miljøkomité Regjeringens forslag om å flytte iskanten lenger nord for å gi plass til økt oljevirksomhet.

Les mer: Iskanten flyttes ikke lenger nord

Forrige artikkelTess: Resultat før skatt ned 48 prosent
Neste artikkelTransocean-saken: Presset på Økokrim øker

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR