For fem år siden sto president George W. Bush i ruinene av World Trade Center i New York og erklærte global krig mot terrorismen. Det aller meste har gått galt i dette felttoget.

Av Lars M. Hjorthol, NTB

«Vi er alle amerikanere», skrev den franske storavisen Le Monde på sin forside 12. september 2001, dagen etter terrorangrepene mot New York og Washington.

Både USA og ikke minst Europa hadde opplevd terroraksjoner før. Men dette var noe annet enn ETA og IRA. Det var et massivt angrep mot hjertet av USA. Målt i antall drepte, nesten 3.000, var det blodigere enn det japanske angrepet på USAs flåtebase Pearl Harbor i desember 1941, som førte til at USA ble med i 2. verdenskrig.

Angrepet rammet sentrale symboler på USAs globale makt, og det ble overført direkte på fjernsyn. Over hele verden kunne sjokkerte seere følge de to flyene som braste inn i tvillingtårnene på Manhattan. De kunne se fortvilte mennesker som kastet seg ut av vinduene, før tårnene til slutt falt.

Krigserklæring
President Bush hadde et samlet USA og så godt som hele verden bak seg da han svarte på angrepene med å erklære global krig mot terrorisme.

Fem år etter står han i spissen for en splittet og krigstrøtt nasjon, og møter økende motstand fra resten av verden. Krigen i Afghanistan er på langt nær vunnet, Irak er på randen av borgerkrig og er samtidig fristed og treningsområde for terrorgrupper med mer eller mindre løs tilknytning til al-Qaida.

Det har vært større terroraksjoner i Indonesia, Spania, Storbritannia, Russland, India og flere andre land.

Radikal islamisme har styrket seg over hele Midtøsten. Hamas vant det palestinske valget, Hizbollah har befestet sin posisjon i Libanon. Også i tradisjonelt USA-vennlige land som Jordan og Egypt har støtten til radikale islamister økt. Bush risikerer også å skyve fra seg sin allierte Tyrkia, blant annet fordi USA i praksis har godtatt en autonom kurdisk region i Nord-Irak.

Og sjefsterroristen Osama bin Laden sitter tilsynelatende i beste velgående et eller annet sted i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan. Ler han i skjegget over at han klarte å lokke Bush i fella?

Lang rekke feilgrep
De aller fleste uavhengige eksperter oppsummerer Bushs krig mot terrorisme som en lang rekke fatale feilgrep, helt fra hans tankeløse bruk av ordet «korstog», som i den muslimske verden er synonymt med kristne korsfareres blodige herjinger i Midtøsten på 1100-tallet.

Bushs berømmelige «enten er du med oss, eller så er du med terroristene» var heller ikke særlig nyttig. Iallfall ikke i land og regioner der en effektiv kamp mot terrorisme krever at en har minst to tanker i hodet samtidig.

Men ordvalget var kanskje symptomatisk for tenkningen som vant fram i Bush-administrasjonen etter 11. september, de nykonservative ideologenes visjon om et mektig USA som aktivt fremmet sine interesser og sine idealer rundt om i verden, om nødvendig med militærmakt.

Bush grep deres tankegods. Eller med USA-ekspert Ole O. Moens ord: I dagene etter 11. september gikk George W. Bush fra å være junior til å bli en mann med en visjon og en misjon.

Israel-støtte
De nykonservatives dagsorden hadde også et annet punkt, ifølge Ole O. Moen: Nærmest betingelsesløs støtte til Israel. Bush forkastet forsøkene på å spille en meklerrolle i striden mellom Israel og palestinerne, alle midtøstenkonflikters mor. Storbritannias statsminister Tony Blair har hevdet at hans støtte til USAs krigføring blant annet skyldtes et løfte fra Bush om aktivt å arbeide for en tostatsløsning i konflikten mellom Israel og palestinerne.

Men Bush leverte aldri. I stedet ble Israels kamp mot palestinske grupper sett som en forlengelse av krigen mot terrorismen.

Betingelsesløs støtte til Israel er ikke noe godt utgangspunkt for å verve deltakere til USAs krig mot terrorisme, særlig når Bush hekter merkelappen «islamsk» på sin fiende.

Iran neste?
Bush har selv redusert mulighetene for å finne diplomatiske veier ut av uføret ved å nekte å snakke med sentrale aktører som Hamas, Hizbollah, Syria og Iran.

Og han har servet Iran regional dominans på et sølvfat ved å framtvinge regimeskifter i Afghanistan og Irak, Irans tradisjonelle rivaler.

I motsetning til Saddam Husseins Irak har Iran et atomprogram som kanskje kan gi landet mulighet til å produsere atomvåpen om noen år.

Tirsdag denne uka trappet Bush opp sin retorikk mot Irans ledere, som han stemplet som tyranner, like farlige som al-Qaida.

Hva blir det neste? Bombefly mot Iran?

USAs krig mot terrorisme har ikke gjort verden til et tryggere sted. Snarere tvert om.

Forrige artikkelStorstilt beredskapsøvelse i Midt-Norge
Neste artikkelSpår riggmangel fra neste år

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR