Stortingsvalget nærmer seg. Petro.no vil derfor ta et dypdykk i partienes oljepolitikk. Med utgangspunkt i deres respektive partiprogrammer.

I dag; Per Espen Stoknes og Miljøpartiet De Grønne.

– Kan du oppsummere partiets oljepolitikk i én setning?
– Høste og forlate.

– Og nå er det tid for å forlate?
– Høste først. Alle felt vi har i drift skal få leve så lenge de er lønnsomme. Men vi skal slutte med leteaktivitet, åpning av nye arealer og nye utbygginger. Dette for å maksimere verdiskapningen mens det ennå er etterspørsel etter produktet.

– Og dere har satt 15 år som endelig punktum?
– Det er en misforståelse som har festet seg i media, og dermed i befolkningen, at vi vil stenge igjen alle kraner over natta i 2032. Vi vil at feltene i drift skal fases ut, og så vet vi at felter som Johan Sverdrup, nye Ekofisk og Aasta Hansteen vil ha produksjon selv etter dette. Vi vil ikke åpne, ikke lete og vil si konsekvent nei til nye PUD-er.

– Men politikk er jo også pragmatikk. I hvilken grad kan dere sitte i eller støtte en regjering som bryter med dette standpunktet?
– Når det kommer til leting og åpning av nye arealer, så er det et ultimatum for å kunne støtte en regjering.

– Men for nye PUD-er?
– Vi vil stemme imot alle nye PUD-er i Stortinget.

– Men det er ikke nok til å velte et eventuelt samarbeid?
– Det er en gråsone. Men vi vil konsekvent stemme nei til nye utbyggingsplaneri Stortinget.

– Holdning til og ambisjoner innen CO2-fangst?
– Vi er for en offensiv satsing på karbonfangst og-lagring, men mener det er mest realistisk ved store punktutslipp i Norge, som Yara, Klemetsrud og Norcem. At man skal lykkes med CCS på gasskraftverk i Europa eller fra biltrafikken, er lite sannsynlig med tanke på hvilken teknologi og infrastruktur som må på plass.

– Mange mener dere står for en naiv økonomisk politikk….
– Det er fordi oljelobbyen, inkludert de største partiene, har lykkes med å gjøre oss psykologisk avhengig av olje og gass. Dette har de gjort ved å konsekvent overdrive betydningen av industrien. Her har jeg tre eksempler:

– Frykten for at over 200.000 arbeidsplasser skal forsvinne, er deres viktigste argument. Nå er dette tallet redusert til 180.000. Det tilsvarer 7 prosent av arbeidsstokken, hvilket igjen betyr at 93 prosent allerede jobber med andre ting. Vi er sikre på at Norge som nasjon klarer å skape nye givende jobber for minst seks prosent av landets totale arbeidsstokk i løpet av neste 15 år. Vi skaper jo i snitt cirka 30.000 nye jobber hvert år allerede.

…..

– Verdiskapningen er det andre de overdriver, ved å hevde at hver oljearbeider bidrar med verdiskapning verdt mellom 6 og 11 millioner kroner. Det tallet får de ved å dele verdiskapningen bare på de 50.000 direkte ansatte, ikke de 180.000 andre som de skryter av å sysselsette ellers. Det reelle tallet er derfor nærmere 2,5 millioner kroner. Og det før man tar inn grunnrenta inn i beregningen.

…..

– Så til sist er det handelsbalansen. De hevder at vi må legge ned sykehus, barnehager og eldrehjem dersom vi mister inntektene fra salg av olje til utlandet. Faktum er at vi eksporterer varer for 400 milliarder kroner, eksklusivt salg av olje og gass. Samtidig importerer vi varer for 600 milliarder kroner. Medregnet en årlig avkastning på oljefondet på 250 milliarder kroner, så betyr det at vi kunne sluttet med olje og gass i morgen og fortsatt beholdt et positivt driftsregnskap i forhold til utlandet.

– Hva ligger til grunn for timingen som dere har satt på avviklingen av industrien?
– Verden, inkludert Støre og Solberg, er blitt enig om å holde seg innenfor Paris-avtalen. Forskerne har regnet ut et karbonbudsjett som vi må holde oss innenfor for å nå det målet. Poenget er at vi allerede har påvist mer fossile ressurser enn vi kan brenne globalt. Da blir spørsmålet; hvilke ressurser skal ikke bli produsert? Oljeselskapene kan selvsagt gamble på at verden vil mislykkes og at Parisavtalen vil bli brutt, men finanssektoren tror ikke det. Derfor tar stadig flere investorer innover seg denne usikkerheten, og det finansielle begrepet der er «stranded assets».

– Men oljeaksjer omsettes fortsatt i stor stil på verdens børser….
– Aksjene er likvide i den daglige tradingen nå fordi mange nok her ikke tar innover seg og forholder seg til den langsiktige risikoen som tunge industrielle investorer i stadig økende grad gjør.

– Eksempler på det?
– Rockefeller Family Fund og en drøss pensjonsfond. Også amerikanske BlackRock, verdens største kapitalforvalter, skriver nå at alle investorer bør bruke klimarelaterte investeringsverktøy for å håndtere finansiell risiko.

– En viktig forskjell på dere og flere av de andre partiene er vel at de andre lener seg mer på fortid og nåtid som basis for sin politikk, mens dere baserer dere utelukkende på fremtiden, som jo alltid vil være mer usikker?
– Å se til fortiden for å finne fasiten på fremtiden, funker ikke lenger. Selv Goldman Sachs og Wood MacKenzie snakker nå om peak oil demand i 2022-2025. I 2014 førte en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel på 3 millioner fat daglig til at oljeprisen stupte fra over 100 og ned til 30 dollar. Tenk hva som vil skje når el-biler, 3D-printing, billige batterier og så videre sørger for at 30 millioner fat forsvinner fra etterspørselen. Oljen vil bli utkonkurrert sammen med forbrenningsmotoren og akkurat da skal liksom de nye ressursene i Barentshavet komme inn i markedet…..

– Dere setter stor lit til utviklingen av ny teknologi innen fornybar energi….
– Vi mener at med den eksponentielle utviklingen innen sol, vind, batterier og elbiler vi kan se allerede nå, så står MDG for den mest ansvarlige økonomiske politikken av de norske partiene. Det handler om å ta ut størst mulig utbytte mens vi ennå har sjansen og så flytte investeringene fra petroleum til andre sektorer, inklusive fornybar energi, mens olje og gass fortsatt er lønnsomt.

– Hva med dem som jobber i oljesektoren i dag?
– For dem ønsker vi å skape 10.000 nye arbeidsplasser årlig. Slik faser vi ut oljen på en ansvarlig og forutsigbar måte. Forslaget vårt er å investere 10-15 milliarder årlig, fordelt på en omstillingspakke, en gründerpakke, og en lavtlønnspakke. Slike ambisiøse mål for å sikre fremtidens arbeidsplasser er de største partiene milevis unna. Det er alt for dårlig, og gjør Norge enormt utsatt mot oljepriser under 40 dollar fatet på 2020-tallet. Støre og Solberg er således notoriske i sin ansvarsfraskrivelse.

Forrige artikkelFerdig på Glitne i 2013 – oppgardert og klar for Brasil nå
Neste artikkelMaersk selger oljevirksomheten til Total for 59 milliarder kroner

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR