Letesuksess og en gjennomsnittlig oljepris på rekordhøye 111 dollar fatet til tross; det kan bli tøffere på norsk sokkel fremover, advarer analysesjef John A. Schj. Olaisen i Carnegie. – Mangel på cash kan stoppe utbyggingsboomen.

Analysesjef John A. Schj. Olaisen i Carnegie.
Carnegie tilrettelegger emisjoner og annen
finansiering for selskaper som Det norske, Noreco
og Norse Energy, og følger blant annet Statoil,
Bridge Energy, North Energy, Lundin og DNO
som analytikere.

– Manglende finansiering vil bremse utbyggingen av de nye funnene på sokkelen, og vi ser de første tegnene til dette allerede, sier Olaisen.

– De nærmeste årene vil vi se at de to store funnene Johan Sverdrup (Aldous Major/Avaldsnes) og Skrugard/Havis vil trekke kapasitet fra den største aktøren, Statoil.

Selskapet har mange småfelt under utbygging og skal iverksette IOR-tiltak (Increased Oil Recovery) på flere eksisterende felt. Samtidig mangler de kapasitet internt, og da snakker jeg om folk, ikke penger, til å ta unna alt. Dermed må de prioritere, og har flagget at fokus vil være på de store utbyggingene, samt tiltak for økt utvinning på felt i produksjon, sier han.

– Resultatet er at selvstendige utbygginger uten eksisterende infrastruktur i nærheten vil bli nedprioritert. I praksis fører dette til at småfunn ikke blir utbygd, og reservene igjen i bakken, hvilket betyr vi ikke får utnyttet mulighetene som nasjon.

Statoil bremser – de små mangler evne
– Hadde norsk sokkel vært på fallende, hadde Statoil kunnet kjøpe opp småfeltene, og problemet ville langt på vei vært løst. Men med de store funnene, og Statoils prioriteringer, vil problemet bare forsterkes, mener Olaisen. ? ?- Statoil er med på det meste som skjer på sokkelen, men om de ikke kan være pådriveren, vil de bli en brems.

Han påpeker at de små selskapene ikke selv evner å bygge ut, og at det i 2011 ble enda vanskeligere for de små å hente inn kapital. ??

– Vi ser allerede tegn til at dette er i ferd med å bli en utfordring. For eksempel så vi at Bridge Energy måtte trekke seg fra Det norskes Jette-utbygging. De hadde ikke finansiell styrke til å være med, og fikk ikke tak i kapitalen de trengte i markedet, forteller han.?

– På samme måte ser vi at manglende tilgang på kapital var del av bildet for Det norske i forbindelse med utbyggingen av Frøy. Nå var det selvfølgelig flere problemstillinger rundt disse utbyggingene, men finansiering var en viktig årsak.

Trenger de store
– Vi må få inn nye operatører, men ikke flere små. De må ha finansiell styrke, og da teker jeg først og fremst på de amerikanske selskapene, sier han, og nevner Chevron, ConocoPhillips og Anadarko som selskaper han gjerne så i førersetet på sokkelen.

– Alternativt ville de store europeiske, som Total, BP og Shell vært sterkt ønsket.

Han tror ikke kineserne vil være interessert i småfeltene.

– CNOOC blir nok med på store, strategiske utbygginger, det ser vi over hele verden. Men de blir neppe med på de små, og det er de små som er problemet. Om de store ikke vil, vil muligens de mellomstore, slike som Maersk eller Lundin være interessert. Eller muligens tyske selskaper som Wintershall og Bayerngas?

Lovendring kan åpne muligheter
For to år siden tok Det norske-sjef Erik Haugane til orde for å innføre en refusjonsordning tilsvarende den man har på letesiden, hvor selskaper som ikke er i skatteposisjon (selskaper med inntekt fra produksjon) får tilbakebetalt 78 prosent (50 prosent særskatt + 28 prosent selskapsskatt) av leteutgiftene i form av kontantbidrag fra staten. Olaisen vil gjerne diskutere en slik ordning, men er usikker på om det er politisk gjennomførbart.

– Men om man ikke får til en refusjonsordning, kan muligheten til å pantsette verdien det fremførbare underskuddet som påløper ved en utbygging være en mulig løsning, sier han.

Ifølge Oljeskattekontoret inkluderer det fremførbare underskuddet en total avskrivning av verdien på installasjonene (både produksjonsinnretning og rør) over seks år, fra og med byggingen starter. I tillegg får man en såkalt friinntekt på 7,5 prosent av de totale investeringene i de samme anleggene i fire år, tilsammen 30 prosent.

– Statoil og andre selskaper i skatteposisjon kan trekke fra dette, i praksis 93 prosent av investeringene, hver gang de bygger ut, men selskaper som ikke har produksjon får ikke trekke fra dette før de kommer i produksjon. Samtidig har de et enormt likviditetsbehov underveis. Dette har de små ofte ikke penger til, og må trekke seg. Hadde det vært lovlig å låne med sikkerhet i det fremførbare underskuddet, kunne de kanskje vært med, sier Olaisen.

– Nå finnes det selvfølgelig motargumenter til en slik ordning. For det første skal det være en bøyg i forbindelse med utbygginger, så ikke Gud og hvermann setter i gang med masse gjeld og for dårlige prosjekter. Slik sett virker dagens ordning som en kvalitetssikring. For det andre er det slik at de andre partnerne i lisensen overtar det fremførbare underskuddet om et av selskapene skulle gå konkurs. Det er ikke like attraktivt om underskuddet er belånt.

Artikkelen er også på trykk i Petromagasinet nr 1, 2012. Likte du det du leste? Klikk her!

Neste artikkelFlere LO-medlemmer støtter AP

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR