Hvem taper mest?
Redaksjon
28. november 2014
Bjørn Tore Bjørsvik
Hvem taper mest?
Redaksjon
28. november 2014

Kommentar: I det som flere analytikere ved første blikk oppfattet som en priskrig for å skvise amerikansk skiferoljeproduksjon, blokkerte Saudi Arabia torsdag fattige OPEC-medlemmers om produksjonskutt for å stoppe fallet i oljepriser. Men hvem ble egentlig den største taperen?

Gårsdagens toppmøte i OPEC resulterte i at prisen på Brent olje falt mer enn USD 6, til USD 71,25 dollar fatet, etter at OPEC-ministrene forlot Wien uten å gjøre noen inngrep for å forsvare prisene, hvilket markerer en signifikant endring i gruppens strategi. Det kan bety at OPEC innser at egne kutt vil blir erstattet i markedet av andre land, og at sllike kutt derfor vil være fåfengt og kun skade dem selv. For Norge betyr det at flere prosjekter vil bli utsatt, før prisene igjen snur oppover.
Mange analytikere, særlig de med amerikansk opphav, ser gårsdagens vedtak som startskuddet for en priskrig, hvor målet er å bremse boomen i USAs skiferoljeproduksjon. Begrunnelsen er at Saudi Arabia kan tåle å gå med underskudd i lengre perioder, men ferskere produsenter som er i en kapitalintensiv vekstperiode – som deler av USAs skiferoljeindustri – er avhengige av å gå i pluss for å opprettholde veksten. Derfor vil skiferoljen rammes av lave priser.

Greit nok, men resonnementet har en logisk brist: Analytikerne i Lipow Oil Associates mener USAs eksisterende skiferoljeproduksjon vil overleve priser på USD 35-40, mens Citigroup estimerer at produksjonsveksten stopper opp ved USD 50 – men at en fjerdedel av veksten stopper allerede ved USD 70. Prisene skal med andre ord mye lavere om skiferoljen er målet for en priskrig.

Om vi tar på konspirasjonsbrillene et øyeblikk, øynes en annen mulighet: Kongehuset Saudi og USA er gamle allierte, så vel økonomisk som militært. USAs bestevenn og største marked siden finanskrisen, Kina, trenger lav oljepris for fortsatt vekst, og er også Saudis største enkeltkunde.

USAs forhold til Russland burde være kjent for de fleste, mens forholdet Russland/Kina heller aldri har vært kjennetegnet av de sterke vennskapsbåndene. For Saudi er Russland en av de største konkurrentene på oljesiden.

Saudi Arabias statsbudsjett er basert på en pris på USD 89, delvis med utgangspunkt i kostbare velferdsordninger designet for å holde eventuell misnøye med kongehuset Saudi på et nivå hvor uroligheter og en ”arabisk vår” –variant unngås. Derfor kan landet ikke leve med en så lav pris inn i evigheten, men Saudi har dype lommer.

Man kan også innvende at Saudi, Kuwait og Qatar har måttet betale en pris internt i OPEC for vedtaket; ifølge analytikerne i Citigroup har OPEC-landene Irak, Iran, Venezuela og Libya en balansepris på sin oljeproduksjon på henholdsvis USD 114, USD 130, USD 161 og USD 185. Noe må de ha fått, men prisen vil være overkommelig, da ingen av disse er militære supermakter som kan sette makt bak kravene sine.

Det mest interessante spørsmålet er altså hvordan Russland, som har en balansepris på USD 105, og som daglig svekkes av kombinasjonen av vestlige sanksjoner og svekket gassetterspørsel, vil agere om prisnivået holder seg over tid.

En varm konflikt er lite trolig, men spørsmålet burde bekymre mer enn at noen utbyggingsprosjekter blir utsatt.