Ramm: Mange lovende nye teknologier for negative utslipp
Redaksjon
17. juni 2019
Foto: Bjørn Stuedal/NPF
Ramm: Mange lovende nye teknologier for negative utslipp
Redaksjon
17. juni 2019

Kommentar av Hans Henrik Ramm

Inkludering i kvotemarkedene vil sette fart i utviklingen. 

Fangst og lagring av CO2 fra atmosfæren (negative utslipp) regnes i dag som nødvendig for at verden skal nå sine klimamål. Allerede modne metoder vil kunne balansere ut vesentlige deler av energiutslippene. I tillegg finnes en rekke lovende, men i dag umodne, metoder, som presenteres i denne artikkelen. I kombinasjon med negative utslipp blir olje og gass klimanøytrale energikilder.

En kunstners inntrykk av hvordan en fabrikk for å fange CO2 direkte fra atmosfæren kan se ut (Illustrasjon: Carbon Engineering)

Dermed blir det ubetenkelig å beholde olje og gass når utbyggingen av fornybar energi ikke strekker til, og ellers når olje og gass er konkurransedyktige.

Det Interstatlige Klimapanelet (IPCC)1, det Internasjonale Energibyrået (IEA)2 , og mange andre, har gitt uttrykk for at det nå nærmest er blitt umulig å nå klimamålene bare ved hjelp av vanlig klimapolitikk, som i all hovedsak er basert på energiøkonomisering og overgang til fornybar energi.

Det er en bred erkjennelse av at man må ta i bruk negative utslipp (NETs = Negative Emission Technologies). Disse kan kompensere for utslippene fra bruk av olje og gass3 som til enhver tid forblir nødvendig for å dekke energiforsyningen, etter at man har bygget ut fornybar energi så langt det er mulig og lønnsomt. NETs er tiltak for å fjerne CO2 fra atmosfæren og lagre den varig i egnede reservoarer.

I artikkelen «Negative utslipp må inn i kvotemarkedene» (Petro.no 6. mai 20194) argumenterte jeg for at negative utslipp må tas inn i kvotemarkedene, slik at det å fjerne CO2 fra atmosfæren blir økonomisk likeverdig med å «kutte» utslipp. Ved at brukere av olje og gass kjøper NETs-sertifikater, finansierer de fangst av like mye CO2 som de selv slipper ut. Kombinasjonen kan da betraktes som utslippsfri energi, som er like god for klimaet som vind- og solenergi. NETs blir derfor en klimaløsning som er jevngod med utbygging av fornybar energi. Når den kommer i tillegg til fornybar energi, forsterkes innsatsen for klimaet.

Når NETs kommer med i kvotemarkedene, skapes en «flat spillebane» som lar olje og gass kombinert med negative utslipp konkurrere på like fot med andre rene energiformer. På samme måte vil ulike former for NETs konkurrere med hverandre. Dette vil gi de mest kostnadseffektive løsningene. Hvis olje og gass sammen med NETs er konkurransedyktige, kan denne kombinasjonen dekke en betydelig del av energiforsyningen i fremtiden, uten at det skader klimaet. Siden man ville ha måttet bruke olje og gass i alle fall, blir negative utslipp tvert imot et viktig tiltak for klimabeskyttelse.

I rapporten om 1,5 graders oppvarming 5 velger IPCC ut fire scenarioer som alle møter 1,5-gradersmålet. Disse har høyst ulike utviklingsbaner for de ulike energikildene. Alle krever større eller mindre innslag av NETs. Gjenværende oljeproduksjon i 2050 varierer fra 13% til 68% av produksjonen i 2010, og gass varierer fra 26% til 121%. Jo høyere andeler for olje og gass, jo mer CCS og NETs ligger inne.

Det er altså mulig å beholde betydelige deler av olje- og gassproduksjonen i 2050, samtidig som verden møter 1,5-gradersmålet.

Mange typer NETs

Det er mange typer NETs som er eller kan bli teknologisk og økonomisk modne, forutsatt at sertifikatene kan selges i kvotemarkedene.

Modne teknologier ble omtalt i forrige artikkel. I denne artikkelen presenteres umodne, men lovende teknologier.

To sentrale rapporter

Både denne og forrige artikkel trekker i stor grad på kunnskap fra to forskningsrapporter som vi kan anse som særlig troverdige, fordi de er «metastudier» som bygger på tallrike enkeltstudier i henholdsvis USA og Europa, og utarbeidet i regi av landenes vitenskapsakademier:

  • «Negative Emissions Technologies and Reliable Sequestration: A Research Agenda.» National Academies of Sciences, Engineering, and Medicine (NAS). Washington, oktober 2018. Dette arbeidet var sponset bl. a. av det amerikanske energidepartementet, National Oceanic and Atmospheric Administration, og Environmental Protection Agency.
  • «Negative emission technologies.» European Academies´ Science Advisory Council (EASAC). Februar 2018. EASAC er fellesorganisasjonen for alle vitenskapsakademiene I EU, Norge og Sveits. EASAC trekker på forskningen i disse landene og lager rapporter som skal godkjennes av de nasjonale akademiene. Rapportene inngår som underlag for EUs beslutningsprosesser.

Godt bidrag fra modne teknologier

Med utgangspunkt i disse, konkluderte jeg i forrige artikkel med at det ikke er usannsynlig at modne´teknologier med gode insentiver (særlig inklusjon i kvotemarkedene) kan dekke opp mot halvparten av verdens energirelaterte utslipp på ca. 33 Gigatonn (Gt) CO2 pr. år (2017), eller bortimot like mye som alle utslipp fra olje og gass (18 Gt). Modne teknologier er påskoging (skogplanting, fortetting, utsatt hogst, nye tresorter), mer effektivt skog- og jordbruk, og bioenergi med karbonfangst og – lagring (BECCS).

Fordel å få frem umodne teknologier

Det er likevel stor usikkerhet om hvor mye som kan oppnås med de modne metodene. Blant annet er det ikke sikkert at alle oppfyller betingelsene om at fanget CO2 skal kunne måles med rimelig nøyaktighet, og at man skal kunne godtgjøre at fangsten kommer i tillegg til naturlige opptak som ville kommet uansett.

Det er derfor ønskelig å utrede og få frem mange alternativer som på litt sikt kan bli konkurransedyktige. Å inkludere NETs i kvotesystemene vil ikke bare skape et økonomisk grunnlag for å ta i bruk de modne teknologiene, men også sette fart i FoU for å få frem de i dag umodne teknologiene.

Umodne teknologier

NAS og EASAC identifiserer følgende umodne teknologier for negative utslipp:

  • Direkte opptak fra atmosfæren (Direct Air Capture – DAC)
  • Mineralisering av CO2
  • Gjødsling av havet
  • «Blått kystkarbon»

Direkte opptak fra atmosfæren (DAC)

Det er mulig å fange CO2 direkte fra atmosfæren ved hjelp av ulike kjemiske metoder. Dette kalles Direct Air Capture (DAC), og er nå gjenstand for mye forskning og utvikling. Det teoretiske potensialet er nærmest ubegrenset, men kostnadene er fortsatt for høye. Den første kommersielle fabrikken ble åpnet i Sveits i mai 2017 av firmaet Climeworks6 . Fangsten skjer ved hjelp av et kjemisk filter som fanger CO2-molekylene når vanlig luft passerer gjennom. Firmaet får sine inntekter fra salg av CO2 til gjødsling, mineralvannproduksjon, drivhus, industri, o. l. Kostnaden ved å fange CO2 på denne måten oppgis til USD 600 pr tonn. Climeworks venter imidlertid at dette tallet vil falle under USD 100 i løpet av 5-10 år.7 Dette er i nærheten av hva CCS koster i dag.8 På Island har Climeworks et prøveprosjekt med et lite DAC-anlegg som pumper CO2 flere kilometer ned i undergrunnen. Der tas det opp i porøs basalt, og blir til kalsiumkarbonat. I teknologien til det kanadiske firmaet Carbon Engineering9 føres luft gjennom en oppløsning av kaliumhydroksyd. Ved reaksjon med CO2 dannes kaliumkarbonat. Dette prosesseres videre til kalsiumkarbonat i pellets. Ved oppvarming dannes CO2 som kan gjøres flytende og lagres. Alternativt kan CO2 konverteres til syntetisk lavkarbon drivstoff.

Carbon Engineering har et pilotanlegg i British Columbia, der selskapets forskere har gjennomført en serie eksperimenter. Avhengig av design og økonomiske parametre fant de kostnader på USD 94-232 pr tonn. Dette sammenlignes med en studie fra 2011 av American Physical Society som kom til USD 60010 . Det sterke kostnadsfallet skyldes teknologisk utvikling. Ytterligere teknologiforbedring ventes å redusere kostnadene videre.

Andre firmaer som arbeider med kommersialisering av DACs er Infinitree11 (USA), Global Thermostat12 (New York), og Skytree13 (Amsterdam). Både NAS og EASAC finner at DAC-teknologier i dag er for kostbare til at de kan utnyttes kommersielt. NAS finner at spennvidden i kostnadsanslagene er USD 100-1000 pr tonn CO2, men noen av de lave anslagene har antakelig ikke med transport og lagring. Transportkostnadene kan imidlertid bli svært lave, ved at fangstanlegget legges direkte over lagringsstedet. Dette kan være på en pensjonert oljeplattform, eller som på Island over områder med bergarter som mineraliserer CO2. Det er sannsynligvis mange slike områder der anleggene kan legges, uten at de forstyrrer noen. EASAC siterer kilder som estimerer kostnader til USD 30-1000 pr tonn.

Det er oppmuntrende at Climeworks allerede nå kan drive kommersielt på grunnlag av salgsinntekter fra gjødsling, mineralvannproduksjon, etc. Det tyder på at det er innen rekkevidde at inntektene fra salg av fangstsertifikater i de fremtidige kvotemarkedene vil gi lønnsom drift. Da må kostnadene ned og/eller kvoteprisene opp. 

Klaus S. Lackner, direktør for Center for Negative Carbon Emissions (CNCE) ved Arizona State University, sa til Nature14 at Carbon Engineering (med USD 94-232 pr tonn) er kommet et steinkast fra at dette blir økonomisk interessant: – Hvis man forutsetter at CO2 blir fanget og lagret for å kompensere for utslipp fra kjøretøyer, vil en kostnad på USD 100 svare til USD 0,22 pr liter (NOK 1,90) på bensinprisen.

CNCE 15 er et forskningsinstitutt som arbeider med å utvikle flere nye DAC- og andre NET-teknologier. Det arbeider også med relaterte økonomiske, politiske, sosiale og miljømessige forhold. DACs ligger altså noen år frem, men med insentiver fra kvotemarkedet behøver det ikke vare så lenge. 

Mineralisering av CO2

CO2 reagerer naturlig med en rekke berg- og jordarter og danner ulike slags karbonater, som er stabile forbindelser som kan holde varig på karbonet. For eksempel reagerer CO2 oppløst i regnvann med berg- og jordarter når disse forvitrer, og karbonatene havner i havet, der de bl. a. bygger opp korallrev og dolomitter. Disse naturlige prosessene kan kopieres, akselereres og oppskaleres til industrielle fangst- og lagringsmetoder, muligens ved hjelp av mikroorganismer. Dette kalles økt forvitring av bergartene eller økt mineralisering av CO2 (NAS s. 184.)

Det finnes mange mulige slike prosesser, herunder:

  • Egnede bergarter (som f. eks. olivin eller basalt) knuses og spres over store landområder der de tar opp CO2 og øker næringsinnholdet i jorden. Det potensielle volumet er stort (0,5-4 Gt CO2/år). Kostnadene er anslått til USD 52-480 pr tCO2, men dette tar ikke hensyn til gevinster ved økt matproduksjon eller innsparte gjødselutgifter. Metoden krever mye stein og transport. Mer FoU er nødvendig. 16
  • Overflatevann mettet med luft kan føres ned i akviferer 17 i bl. a. peridotitt, som er rikt på bergarten olivin. Olivinet trekker CO2 ut fra overflatevannet og danner karbonater. Det er enorme forekomster av peridotitt/olivin i jordskorpen. Gitt gunstige egenskaper kan kostnadene ved denne metoden anslås til 30-60 USD/tCO2 18 . En brønn kan trolig fange minst 1000 tonn CO2 årlig. 1 Gt CO2/år krever omtrent like mange brønner som det finnes olje/gass-brønner i USA. Totalt potensial anslås til 10.000 Gt. Krever mye vann, men det kan være sjøvann. (NAP s 200, 210.) 19
  • Omvendt kan alkalisk vann fra akviferer pumpes til overflaten der det reagerer med CO2 i atmosfæren. Kostnaden antas å være lav (kanskje ned til 10 USD/t), og potensialet stort, men dette krever mer forskning. (NAP s 199, 210.) 

En kilde som siteres av EASAC (s 8) har anslått det samlede potensialet for mineralisering til 1 Gt C/år, som svarer til 3,7 Gt CO2/år. Andre har anslått kostnadene til 50-100 USD/tCO2.

Blue Planet20 (California) har utviklet en teknologi der de produserte karbonatene kan brukes som byggemateriale (betong). En talsperson for prosjektet sa at man kunne fjerne alt karbon som menneskene har sluppet ut, ved å bruke dette materialet i nye bygninger i 30 år fremover 21Bygg og anlegg har lang levetid, og karbonet vil ikke unnslippe selv ved rivning. CarbFix 22 er et pågående utviklingsprosjekt igangsatt i 2006 av bl. a. Reykjavik Energi og Islands Universitet, med deltakelse av flere europeiske og amerikanske universiteter og forskningsinstitutter.

Prosjektet dreier seg om å injisere CO2-rikt vann i basaltformasjoner der karbonet blir bundet. Det har vist seg at 95% av karbonet fanges i karbonater i løpet av to år. Dette er først og fremst et alternativ som lagringsteknologi for CCS, men kan også brukes for fangst fra atmosfæren. (Se foran om Climeworks´ Island-prosjekt.) Et tilsvarende prosjekt med lignende konklusjoner har vært gjennomført av Pacific Northwest National Laboratory ved en papirfabrikk i Wallula i staten Washington, USA. 23

The Olivine Foundation 24 er en nederlandsk stiftelse som bl. a. har til formål å fremme bruk av olivin til å binde atmosfærisk CO2. Kostnadsanslagene for mineralisering virker ikke avskrekkende. Metodene kan også brukes som lagring av CO2 fra CCS, DACs o. l. Metodene som bygger på vanntransport kan virke krevende i forhold til areal og logistikk, men fordelen er at de kan lokaliseres langt fra folk, så lenge de kan bruke de riktige bergartene – som det er nok av.

Havet som karbonlager

Havet er det desidert største karbonlageret i det naturlige karbonkretsløpet. Karbonet finnes dels oppløst i havvannet, dels som biomasse i marine planter og dyr, og dels i fast form i karbonater og sedimenter, hvorav noe som olje, gass og kull. Slik kan karbonet lagres i millioner av år.

Det er stor utveksling av karbon mellom atmosfæren og de øvre lag av havet. Nettovirkningen er et jevnt opptak av karbon. Havet er således et naturlig karbonsluk. Dette skjer ved hjelp av to mekanismer 25 :

  • Biologisk: I de øvre vannlagene brukes karbon i oppløst CO2 som næring for alger og andre planter ved hjelp av sollys og andre næringsstoffer (fotosyntese). Plantene brytes ned eller inngår i næringskjeden. Karbonet ender i begge tilfelle i biologiske avfallsprodukter. Disse vil enten synke til bunns eller brytes videre ned. I siste tilfelle vil noe CO2 unnslippe og vende tilbake til atmosfæren.
  • Fysisk: CO2 oppløst i havet følger med nedadgående havstrømmer (særlig i polare områder) til dyphavet.

På havbunnen ender karbonet opp i karbonater og sedimenter med lange levetider. Noe blir til olje, kull eller gass. I begge tilfelle tappes karbon bort fra de øvre lagene av havet, som må «etterfylles» med nye netto karbonopptak fra atmosfæren, slik at den nødvendige kjemiske balansen mellom atmosfæren og havet gjenopprettes. Sluttresultatet er at noe karbon er flyttet fra atmosfæren til langvarig geologisk lagring. Dette kompenserer delvis for menneskenes årlige uttak av karbon fra de fossile lagrene.

Denne prosessen kan forsterkes, slik at kompensasjonsgraden øker.

Gjødsling av havet

I store deler av havet er det mangel på visse næringsstoffer, slik at opptaket av CO2 i planteplankton (mikroalger) begrenses. Ved tilførsel av slike stoffer kan man øke planktonproduksjonen kraftig og binde karbon. Storskala felttester har bekreftet sterk og rask vekst av planteplankton. F. eks. vil tilførsel av en viss mengde jern føre til binding av en 1000-100.000 ganger så stor mengde karbon. (EASAC side 27.)

Planktonet vil dø eller gå en runde i næringskjeden. Noe jern og noe karbon vil synke til bunns og bli lagret der. Gjenværende jern vil være disponibelt for produksjon av nytt planteplankton som derved binder mer karbon, men det vil sannsynligvis være nødvendig å etterfylle med jern for å opprettholde den løpende lagringsprosessen og mengden levende biomasse.

En kilde nevnt av EASAC anslår mulig varig årlig opptak til 1 – 4 Gt CO2/år. (Husk at de samlede energirelaterte utslippene var ca 33 Gt CO2 i 2017.) Avhengig av hvor effektivt prosessen virker, kan kostnadene bli så lave som 10 USD/tCO2 eller så høye som 450 USD/tCO2.

I 2012 redegjorde forskningsdirektør Ole Torrissen ved Havforskningsinstituttet for et pilotprosjekt der noe av ferskvannet som renner ut i fjorden brukes til å løfte næringsrikt vann fra dypet opp til de øvre vannlag. Resultatet var en produksjon av planteplankton tre ganger det normale. Det meste av denne biomassen sank til bunns og ble lagret, mens noe ble omdannet til mat (blåskjell) som kunne høstes. Minianlegget bandt over 50% prosent av CO2-utslippet i kommunen. 26

Dette viser at kyststater som Norge har store muligheter for å redusere sine nettoutslipp med denne metoden, som neppe er særlig dyr, og dessuten kan få inntekter fra oppdrett. 

I 2014 ble det igangsatt et prosjekt («MicroAlgae») ledet fra Universitetet i Bergen og med støtte fra Forskningsrådet. Den ene av to deler av prosjektet handlet om gjødsling av mikroalger i havet. 27

Denne delen ble imidlertid avbrutt i 2016, før det var ferdig, etter at Forbruksforskningsinstituttet SIFO og Norsk institutt for vannforskning (NIVA) hadde vurdert de etiske, samfunnsmessige og juridiske aspektene ved å bruke mikroalger. Disse kom til at prosjektet burde stanses.

Begrunnelsen var at de fant det lite trolig at tiltaket ville bli effektivt. Dessuten mente de at konsekvensene av storstilt gjødsling ville være betydelige og ukontrollerbare, og at algene ville drive til andre områder, der de kunne true sårbare eller verdifulle ressurser. 28 NAP har ikke tatt med gjødsling av havet som en mulig fremtidsteknologi. EASAC omtaler dette i et eget kapitel, men lister opp en rekke ulemper og usikkerheter ved metoden. Likevel anbefales omfattende ny forskning med felttester for å avklare om dette er en brukbar metode (side 28).

«Blått kystkarbon»

«Blått kystkarbon» brukes som betegnelse for tiltak for å øke karbonopptaket i økosystemene i kystområdene (mangroveskog, myrområder, siv, sjøgress og andre våtmarker i tidevanns- og saltvannssoner). Disse kystområdene er blant verdens mest produktive, og inneholder enorme mengder karbon (NAP side 31).

Det globale opptaket anslås til 0,84 Gt CO2/år. Det antas at dette kan omtrent fordobles gradvis frem til 2060 ved hjelp av forvaltning, oppgradering, gjenoppretting, utvidelse og anlegg av nye våtmarker (NAP side 32 og 42). Kostnadene varierer, men antas stort sett å være lave. Fanget karbon kan forbli fanget i hundrevis eller tusenvis av år 29 .

The International Blue Carbon Initiative 30 er et globalt program som arbeider med å begrense global oppvarming ved hjelp av beskyttelse og gjenoppretting av marine økosystemer. Deltakere er myndigheter, forskningsinstitusjoner, frivillige organisasjoner m. v.

Makroalger

Makroalger (tang, tare, sjøgress) vokser i store mengder langs kysten utenfor tidevannssonen. Plantene er vanligvis festet til faste overflater (steiner o l), og bygger derfor ikke opp karbon lokalt i jord, slik vekster i kystvåtmarker gjør. De regnes derfor ikke inn i begrepet «blått kystkarbon», og er ikke tatt med hverken i NAP eller i EASAC. Karbonet i makroalgene vil inngå i næringskjeden via planteetere, eller på andre måter ende opp i døde avfallsstoffer borte fra opprinnelsesstedet. På samme måte som karbon fra mikroalger etc. vil noe karbon synke til bunns og bli langsiktig lagret, mens noe vil finne veien tilbake til det naturlige CO2-kretsløpet. Deretter vokser nye alger til og tar opp ny CO2. I naturlig tilstand fungerer derfor også makroalgene som karbonsluk, og bidrar til å kompensere for CO2 fra fossil energi. Denne prosessen kan forsterkes ved systematisk dyrking av alger. Allerede i dag dyrkes alger  kommersielt, men for høsting og bruk som råstoff.

For eksempel samarbeider sjømatprodusenten Lerøy og miljøstiftelsen Bellona om prosjektet Ocean Forest for dyrking av sukkertare i øykommunen Austevoll i Hordaland. 31 Taren plantes ved at det settes ut bæretau med tarestiklinger. Prosjektlederen Harald Sveier sier at «alt vi trenger, er plass i havet». Bellonas seniorrådgiver Anders Karlsson-Drangsholt sier at «potensialet for å dyrke i havet er enormt».

Tare er et verdifullt råstoff som kan brukes til mange formål: Mat, fôr, medisiner, kosttilskudd, biodrivstoff, gjødsel m. v. Karbonet i de fleste av disse forbruksvarene vil returnere til atmosfæren etter bruk. Produksjonen av dem er klimanøytral, siden bestanden av de hurtigvoksende makroalgene vil bli fornyet raskt. Men det er ikke negative utslipp, siden det slippes ut like mye som det fanges (om enn på et senere tidspunkt).

For at algedyrking skal gi negative utslipp, må karbonet som fanges – eller deler av det – bli lagret varig. Det enkleste er å forsterke det naturlige kretsløp, slik at en del av de døde avfallsstoffene fra hver generasjon alger synker til bunns og blir varig lagret, på samme måte som planteplankton.

Ved inklusjon i kvotemarkedene vil den som sørger for dyrkingen få betalt fra det offentlige, i form av fangstsertifikater for den delen som blir varig lagret. Denne andelen er ikke målbar, og må anslås gjennom forskning. Når algedyrking allerede er lønnsom ved salg til ulike produkter, virker det sannsynlig at også salg av sertifikater vil gi lønnsomhet, forutsatt en ventet vekst i kvoteprisene.

En annen mulighet er å høste taren og bruke den som råstoff i biokraftverk med CCS (karbonfangst- og lagring), altså BECCS, som gir negative utslipp. Det kan også tenkes at det kan bli mulig å lagre tare varig uten bruk av kraftverk, f. eks. som trekull, på samme måte som trær (se forrige artikkel).

Tare vokser raskt, og det finnes store havarealer som egner seg for dyrking. Finner man en lønnsom metode, gitt inklusjon i kvotemarkedene, har taredyrking et meget stort potensial som negative utslipp. Seniorforsker Jorunn Skjermo ved SINTEF Ocean AS finner at et dyrkingsareal på 18.000 km2 utenfor sokkelen ved Møre og Romsdal vil kunne ta opp CO2 tilsvarende hele Norges utslipp. 32 Selv en mindre del av dette vil være et godt bidrag.

Virgin Earth

Det finnes altså mange umodne teknologier. En oversikt finnes på nettsidene til Virgin Earth 33 , som er et privat firma som inviterer gründerbedrifter innenfor umodne teknologier til å konkurrere om en premie. Websiden inneholder informasjon om mange deltakende bedrifter. Noen av disse firmaene tilbyr også karbonfangstanlegg for kraftverk, industri og annet.

Store muligheter

Det er ikke gitt for noen å spå i dag om hvilke av disse teknologiene som vil vinne frem. Hovedsaken er at det faktisk finnes mange interessante muligheter, og at det fins firmaer som jobber for å kommersialisere dem. Noen har faktisk funnet lønnsomme markeder, men det omfatter ikke lagring for klimabeskyttelse. Dermed blir også insentivene for videre FoU svake.

Å inkludere negative utslipp i kvotemarkedene vil gi et sterkt finansielt insentiv. Ingen tror disse teknologiene vil komme i bruk med en gang, men mulighetene vil øke etter som kvoteprisene stiger.

Noen av teknologiene ventes å ha lave kostnader, og kan komme inn tidlig. For andre må kostnadene kraftig ned. Jo flere metoder som blir kommersielle, jo større vil fordelene ved å inkludere NETs i kvotemarkedene bli: Raskere klimagevinster, mer kostnadseffektiv klima- og energipolitikk, og tryggere energiforsyning, fordi mer olje og gass blir klimanøytralt.

Det er også en stor fordel i forhold til miljø- og energidebatten at det blir synliggjort at det går an å håndtere utslipp fra olje og gass på andre måter enn å begrense aktiviteten. I de internasjonale prosessene er det bred enighet om at produksjonen av olje og gass skal styres av etterspørselen, og ikke av politiske inngrep mot tilbudet, som kan true leveringssikkerheten og føre til kraftige prisøkninger. Dette prinsipp utfordres nå av mange miljøbevegelser som f. eks. ønsker å stanse letevirksomheten. Slike krav blir lettere å avvise, hvis man kan vise til aktiviteter som kompenserer for utslipp fra nødvendig bruk av olje og gass.

1 http://www.ipcc.ch/report/sr15/

2 Energy Technology Perspectives 2017

3 I teorien også kull, men det er sannsynlig og ønskelig at kull fases ut, av flere grunner.

4 https://petro.no/nyheter/ramm-negative-utslipp-ma-inn-i-kvotemarkedene

5 http://www.ipcc.ch/report/sr15/

6 http://www.climeworks.com/

7 https://www.nature.com/articles/d41586-018-05357-w

8 https://www.aftenposten.no/norge/i/9vpA45/Pa-Island-suger-forskerne-CO-ut-av-luften-og-gjor-den-om-til-stein-Kan-det-fa-kontroll-pa-utslippene-vare-i-tide

9 http://carbonengineering.com/

10 https://www.nature.com/articles/d41586-018-05357-w og https://www.cell.com/joule/fulltext/S2542-4351(18)30225-3

11 http://www.infinitreellc.com/

12 https://globalthermostat.com/

13 https://www.skytree.eu/

14 https://www.nature.com/articles/d41586-018-05357-w

15 https://cnce.engineering.asu.edu/

16 «How enhanced weathering could slow climate change and boost crop yields.» David Beerling og Stephen Long. 

17 Geologisk formasjon i grunnen, bergart eller sediment, med stort innhold av grunnvann.

18 Høy permeabilitet gir lavere borekostnad; høy temperatur muliggjør vannsirkulasjon drevet av termisk konveksjon fremfor pumping.

19 Denne metoden kan også – til betydelig lavere kostnad – brukes som lagringsdelen av vanlig CCS, dvs at røykgassene fra kraftverk m v (med mye høyere CO2-konsentrasjon) føres ned i akviferene.

20 http://www.blueplanet-ltd.com/

21 https://www.theguardian.com/environment/2018/oct/17/carbon-capture-technology-climate-change-solutions

22 https://www.carbfix.com/

23 https://www.tri-cityherald.com/news/local/pacific-northwest-national-lab/article117428293.html

24 http://smartstones.nl/

25 Ocean Climate Fact Sheet «The Ocean, a Carbon Sink».

26 Dagens Næringsliv 28. januar 2012.

27 https://www.tu.no/artikler/norske-forskere-vil-lagre-co2-i-mikroalger/232490

28 https://forskning.no/naturvitenskap-forskningsetikk-forskningsformidling/kronikk-vi-trenger-en-mer-ansvarlig-forskning/1168422

29 http://www.unesco.org/new/en/natural-sciences/ioc-oceans/sections-and-programmes/ocean-sciences/ocean-carbon/coastal-blue-carbon/

30 http://thebluecarboninitiative.org/

31 Bellona: Ocean Forest – et hav av muligheter.

32 https://blogg.sintef.no/sintefocean-nb/taredyrking-kan-binde-co2-i-stort-volum/

33 http://www.virginearth.com/