Loading
Kronikk av Idar Martin Herland, elektriker i Statoil og lokal tillitsvalgt for SAFE
Diskusjonen har gått i mange år: Hva er det mulig å bygge i Norge?
Vi mangler vel både det ene og det andre? Vi må jo sette det meste bort til Asia? Eller? Debatten blusset skikkelig opp igjen da Rystad Energy kunne vise at prosjekter bygget i Asia de siste årene har blitt 70 milliarder dyrere å bygge enn om de ble bygget her hjemme. For øvrig nettopp slik kritikerne mot utflagging har hevdet hele tiden.
Et konkret prosjekt som har fått mye fokus, er Goliat-plattformen til ENI. Antageligvis representerer den en ekstra regning for skattebetalerne på bortimot 20 milliarder, noe som trolig kunne vært unngått ved å bygge her hjemme.
Men er det mulig å bygge så store plattformer her hjemme? Har vi tilstrekkelig kompetanse, tørrdokkapasitet og ikke minst – politisk vilje til å gjøre det? La oss starte med å se litt på fakta.
Goliat-plattformen er den største og mest komplekse sirkulære FPSO (flytende produksjonsenhet) som noen gang bygget. Den er 75 meter høy, og skroget måler 44 meter i høyden. Selve skroget måler 90 meter i diameter, og prosessdekket er 107 meter i diameter. Hele flyteren veier 59.400 tonn.
På tidlig 70- tall, FØR vi var blitt en oljenasjon, bygget vi ut Ekofisk-feltet. Blant annet Ekofisk Tanken. Her er litt fakta hentet fra Store Norske Leksikon sine nettsider:
Ekofisk T er en kombinert plattform og lagertank i betong. Den består av ni sylindriske betongtanker som hviler på et fundament og er omgitt av en gjennomhullet bølgebrytervegg. Ovenpå tankene er det montert et ståldekk som bærer prosessutstyr. Den er 92 m i diameter, 82 m høy og veier 235 000 tonn. Tankene rommer 135 000 tonn (1 mill. fat) råolje. Byggingen begynte i en tørrdokk i Jåttåvågen mellom Sandnes og Stavanger, og ble fullført i Hillevågen ved Stavanger. Tanken ble senere slept ut til Ekofisk og senket ned på bunnen (1973).
Altså er den gamle Ekofisk tanken vesentlig større enn Goliat FPSO-en. I volum er den altså cirka dobbelt så stor, og veier nesten fire ganger så mye. Den bygget vi her hjemme allerede før vi vi ante hva vi holdt på med. Ikke fordi vi visste at vi kunne. Men fordi vi ville! Den gang hadde vi politisk vilje til å pålegge utbyggerne å følge norsk lov! Punktum!
I dag gjør selskapene som de selv vil. De har ikke samfunnsansvar øverst på agendaen. Hva politikerne våre egentlig vil, er det vel ingen som vet. Aller minst dem selv.
Men hva annet har vi bygget her hjemme? Det er en ganske imponerende liste. Her kan nevnes Ekofisk, Statfjord A, B og C. Gullfaks A, B og C. Osebergfeltet, Heidrun og ikke minst Troll A.
Her er litt fakta om sistnevnte:
Trollfeltet ble offisielt åpnet på nasjonaldagen 17. mai 1995 med gassplattformen Troll A. Byggingen ble tildelt entreprenørselskapet Norwegian Contractors i mars 1991 for Norske Shell, som var operatør i utbyggingsfasen, og blir regnet som et av de største ingeniøroppdragene gjennom tidene. Det er også den største menneskeskapte konstruksjonen som er flyttet på jordens overflate noensinne.
Kontrakten for bygging og utrusting av plattformen beløp seg til 4,15 milliarder 1991-kroner. Gassproduksjonen startet den 9. februar 1996. Gassen utvinnes fra 40 gassbrønner. Det var opprinnelig planer om å installere et komplett prosessanlegg til havs, men planen ble forkastet siden understellet ikke ville tåle vekten. Derfor ilandføres den gjennom ulike rørledninger til Kollsnes prosessanlegg i Øygarden, hvor den blir prosessert.
Den ble bygget ved verftet Aker Stord og designet av Aker Engineering. Det er en bunnfast brønnhode- og kompresjonsinstallasjon med et understell bestående av armert betong, og drives av elektrisk kraft fra fastlandet, nærmere bestemt med en HVDC-teknologi utviklet av ABB. Denne strømforsyningen går gjennom tre eksisterende strømkabler. Innretningen har en samlet tørrvekt på 656 000 tonn og en høyde på 472 m fra betongskjørtet til toppen av flammebommen, hvorav 369 m er under vann. Understellet og dekket ble bygget hver for seg; dekket ble påsatt mens understellet var delvis nedsenket. Plattformen ble tauet i omtrent 200 km fra Vats i Rogaland og ut til feltet.
Tauingen tok syv dager.
Teknisk Ukeblad kåret Troll A til «århundrets ingeniørbragd 1900–2000». Beregnet levetid for plattformen er over 70 år. Det er den siste betongplattformen som ble bygget under betongepoken i norsk oljehistorie (1973–1996).
Men hvordan ser det ut i dag? Jo, de siste årene har vi stort sett bygget alt utenlands. Ikke fordi vi ikke kan bygge her hjemme. Vi kan til og med bygge det billigere og bedre. Det vet vi jo at vi kan! Men fordi «noen» heller ønsker å sysselsette verftsarbeidere i Asia og Øst-Europa, og bygge opp næringslivet i andre land. Altså handler vi bevist stikk i strid med intensjonene i Loven om Petroleumsvirksomheten §1.2.
Men hvorfor? Dette er jo et direkte tap både for vårt land og vårt folk. Men antageligvis god butikk for beslutningstakerne. En årsak er at oljeselskapene er flokkdyr. Enten skal alle bygge alt, eller så vil ikke noen bygge noe. Da får vi problemer med kapasiteten. Vi skaper voldsomme bølgedaler i næringen. Som vi har sett de siste årene. Derfor må vi i fremtiden sette prosjektene i kø. Deretter må vi gi verftsindustrien forutsigbarhet og trygghet. Slik at de tør å investere i infrastruktur, kompetanse og produksjonsutstyr.
I disse dager ble byggingen av Johan Casberg FPSO-en tildelt. Nok en gang gikk jobben til Asia. Det var ingen norske tilbydere. Hvorfor? Jo, fordi vi har bygget ned egen verftsindustri, og fordi det etter denne utbyggingen ikke er noen nye store prosjekter i kikkerten. En ting er bygging av skroget. Der mangler vi både stor nok tørrdokk og sveisere. Men hva med å sveise skroget ute og utruste den hjemme. Jeg kan garantere at det hadde vært god butikk. Om det var vilje til å bygge i Norge, hadde vi fått det til. Altså om det hadde vært vilje til å sysselsette egen befolkning.
For å sette tingene litt i perspektiv: Teamet for byggeoppfølging av Goliat talte over 300 personer, og kostet etter sigende årlig 1 milliard kroner å drifte. Hva om vi hadde brukt 1 milliard på å utvide tørrdokken på Hanøytangen utenfor Bergen? Den er per i dag 100x 200 meter.
Hilmar Reksten planla i sin tid å utvide den til 100 meter x 500 meter. Altså rikelig stor nok til Johan Casberg også. Og stor nok til 4 goliater. Samtidig.
Det er snart jul. Burde vi ønske oss politikere med vilje til å ta vare på sitt eget folk, og følge norsk lov?
