Havvind-sluket

Norsk havvind er ikke lønnsom uten nye offentlige støtteordninger. Det er konklusjonen som Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) legger frem i sin nye rapport om utviklingen i kraftmarkedet frem mot 2050. NVE tror at bare seks av de 30 gigawatt regjeringen vil lyse ut frem mot 2040 blir bygget ut. Energiminister Terje Aasland sier at han håper at prognosene slår til, altså selv om norsk havvind skulle bli ulønnsom, men er likevel optimistisk. NVE sjef Kjetil Lund kontrer med at utbygginger «kommer an på samfunnet sin vilje til å finansiere disse, og at det er en politisk vurdering.» Med andre ord hvor mange milliarder man subsidiere med.

På de to prosjektene som allerede er tildelt, Sørlige Nordsjø II og flytende havvind på Utsira Nord, som utlyses neste år, har staten gått inn med nær 60 milliarder kroner. Spesielt har kritikken mot de 35 milliardene til flytende havvind vært hard. Forkjemperne mener at det er altfor lite, og henviser til at britiske myndigheter har et dobbelt så stort subsidienivå av flytende havvind. Motstanderne mener at det blir meget vanskelig å forsvare et så teknologisk og økonomisk usikkert prosjekt uten en langt større subsidiering. Så fastslår altså NVE et nordisk kraftoverskudd på 60 terawattimer, og en strømpris på under 50 øre i 2050.

NVE sitt basis-scenario er et behov for norsk havvindproduksjon som tilsvarer en kapasitet på kun 6GW. Men energiministeren nekter å legge ned våpnene. Til DN sier han at det er altfor tidlig å trekke noen bombastisk konklusjon. Han forbereder seg på å lyse ut areal på 30GW frem til 2040, og mener at det er plass til 4-5 prosjekter utover dem som alt er tildelt.

Aasland har vært en staut forkjemper for flytende havvind. Men NVEs prognose er en tankevekker i forhold til argumentene for havvind-industri i Norge, nemlig storskalaproduksjon som kan gi oppdrag til verft og sysselsetting langs kysten. Heller ikke vil det skape grunnlag for noen eksport av norsk havvind-teknologi.

Når Aasland vil ta «prosjekt for prosjekt», og fremsnakker «produksjon av grønt hydrogen», er dette tidsmessig usikkert og vanskelig å forholde seg til. Det samme er håpet om en dramatisk teknologiutvikling eller et uventet stort fall i kostnadene.

NVE er fagorganet innen norsk kraftproduksjon, og mener altså at 6GW er det maksimale behovet for norsk vindkraft. Aasland vil utlyse et areal som innebærer fem ganger større kapasitet. Et enkelt regnestykke er illustrerende: Sørlige Nordsjø II skal gi 1.5GW. Utsira Nord skal i utgangspunktet gi det samme, men kan med dagens subsidienivå ende opp rundt 0.5GW. Ekstrapolerer man nesten 60 milliarder kroner i subsidier for 2-3GW, vil en utbygging av 6GW utgjøre minst 120 milliarder kroner i statlige subsidier. Regnestykket for 30GW er så ufattelig at selv om man regner stordriftsfordeler og hittil uprøvd teknologi, kan det statlige subsidienivået utgjøre mange hundre milliarder kroner.

Politikere må ikke få lov til å overprøve fagorganene med synsing og luftige antagelser. Derfor må noen ta til fornuften. Og det må skje snarest. Alternativet er at nye milliarder forsvinner ned i havvind-sluket.