Hvem er de egentlige vinnerne i de nye ISO-kontraktene?

Leserinnlegg: Stian Gabrielsen , Corrosion Solutions Norway

Media har i 2016 og 2017 meldt om jubel hos ISO-selskapene for tildelinger av kontrakter med så lang varighet som 13-15 år. Om disse kontraktene har det vært brukt ord som forutsigbarhet, langsiktighet og det å sikre stabile arbeidsforhold i positive vendinger. Dette er flotte ord, og for utenforstående høres det nesten ut som både leverandør og operatør går en skyfri framtid i møte.

Men, er det virkelig sånn at disse kontraktene er utelukkende positivt for alle parter?

Vil operatørene virkelig få mer ut av vedlikeholdsbudsjettene i form av flere kvadratmeter malt og høyere kvalitet på tjenestene?

Vil leverandørene tilby tjenestene sine bedre, raskere og billigere, samtidig som det blir mer penger igjen på bunnlinjen?

Selv er jeg begrenset optimist på vegne av både operatør- og leverandørsiden.

På den ene siden sitter leverandøren. Lettet for å vinne en kontrakt med rekordlang varighet, men trolig også med et snev av usikkerhet. Helt klart motivert for å ta fatt på arbeidsoppgavene, men allikevel en frykt for hvordan de skal få endene til å møtes. Til syvende og sist handler dette om det evige spørsmålet; Hvordan skal vi sikre høyest mulig inntjening med lavest mulig kostnadsnivå. Et marginalt regnestykke sett i et historisk perspektiv, og det blir ikke lystigere av at aktivitetsnivået i stor grad styres av eksterne faktorer som igjen er prisgitt det globale bildet på økonomi og oljepris.

På den andre siden av bordet sitter oppdragsgiveren, som naturlig nok ønsker å tilby gode rammevilkår for å sørge for motiverte og sikkerhetsorienterte leverandører. I motytelse forventes topp kvalitet, som helst blir levert litt raskere og rimeligere enn konkurrentene. Det var jo på disse betingelsene i kontrakten ble inngått.

Så kommer jo spørsmålet, vil tjenestene leveres raskere, billigere og bedre? Kan operatøren forvente en progresjon på leveransen? En progresjon som står i stil til utvikling av samfunnet generelt? Jeg mener dette er et forsømt tema, som tilsynelatende ikke vektlegges nok i denne type langvarige kontrakter. Eksakt hvordan de nye kontraktene er utformet for å drive innovasjon, nytenkning og å skape framgang vet bare de involverte partene. Men basert på samtaler med både operatørleddet og leverandørene, så har undertegnede fått et visst innblikk i mekanismene. Det skal være rom i kontraktene for å introdusere nye produkter og tjenester, men hva er poenget med det, sett fra leverandøren sin side.

Hvorfor ta risiko og kostnad med noe ukjent når vi bruker velkjente metoder som har virket i flere tiår?

Som et eksempel kan en ta utgangspunkt i noe så enkelt og forståelig som maling av overflater. De fleste i industrien er kjent med denne arbeidsprosessen, en arbeidsprosess som har vært tilnærmet lik de siste 30 årene. I korte trekk betyr dette at en overflate rengjøres ved hjelp av sandblåsing, for så å males med et antall strøk tilsvarende malingsprodusentenes anbefaling. I tillegg kommer selvfølgelig andre operasjoner slik som bygging av stillas, maskering og tildekking, avfallshåndtering av blåsemedium, tørketid på maling, hensyn til arbeid med støyende utstyr, med mer.