Kampen om ferskvannet

«Historien begynte i Sumer.»

Slik starter professor Terje Tvedt sin spennende bok om verdenshistorien. Årsaken til at det første bysamfunnet ble etablert nettopp der, i det ugjestmilde landskapet i Irak 3500 år f.Kr., var de to elvene Eufrat og Tigris. Her ble det utviklet kunstig vanning, som muliggjorde storskala dyrking av jorden. Det blir hevdet at den første krigen, som skjedde rundt år 2450 f.Kr. var en konflikt om kontroll av disse menneskeskapte vannveiene og vanningskanalene.

To andre eksempler på hvordan mennesket temmet vannet er Nilen, som ga grobunn for faraoenes velmakt og finanser til å bygge de store pyramidene. Og den indiske elven Indus, som skapte Indus-sivilisasjonen mellom år 3300 og 1300 f.Kr. Denne sivilisasjonen vet man lite om, og det er antatt at den gikk under fordi man ikke klarte nå temme den gigantiske elven med stadig skiftninger i de klimatiske forholdene.

Tilgang til ferskvann, årsak til kriger og sivilisasjoners fall, har fått dagsaktualitet. Økende temperaturer gjør ikke bare verden varmere. Klimakrisen er også en vannkrise. Stigende havnivå, drevet av smeltende is og utvidelse av havvannet som varmes opp, gjør grunnvannet salt. Flommer skapt av tidevann og stormer ødelegger kloakk og drikkevann. Ekstremvarme ødelegger avlinger og øker behovet for kunstig vanning til jordbruket, som allerede står for 70 prosent av forbruket av klodens ferskvann.

Når tørke og ulykker tvinger befolkningen til å flytte, drar de gjerne til byer der vannforsyningen er utilstrekkelig og de må ty til ulovligheter for å skaffe vann. Konsekvensene av denne utviklingen kan være katastrofale. Ikke bare for områder av verden som stadig oftere blir utsatt for naturkatastrofer, men også i velutviklete land gir hete og tørke uante følger.

Magasinet The Economist gir noen eksempler. Der vann brukes til å fremstille fornybar energi, som de hydroelektriske reservoarene som forsyner California med 15 prosent av elektrisiteten, kan tørke gjøre at man må gå tilbake til fossilt brensel for å dekke etterspørselen. Tørrere land som Kina og Gulf statene kjøper opp jordbruksland i Afrika og Sør-Amerika for å sikre tilgangen av mat. I realiteten importerer de store mengder av vann i form av hvete og soyabønner.

Utviklingen er skremmende. Hittil i dette århundret har flomkatastrofer og tørke har berørt 1.3 til 1.6 milliarder mennesker og drept 100,000 (tørke) og 20,000 (flom). De økonomiske kostnadene er astronomiske. Og Verdensbanken anslår at rundt år 2100 vil den globale tilgangen av ferskvann per innbygger ha falt med 29 prosent. Men det fordeler seg ujevnt. Nedgangen i Afrikan blir 67 prosent, mens Europa vil øke 28 prosent.

Professor Tvedt skriver tankevekkende om den industrielle revolusjonen i England på 1800-tallet, med rikelig tilgang på helårlige vannkilder som ga kraft til masseproduksjonen av jern og tekstiler, og som sementerte Det britiske imperiet. Norge har med sin geografiske beliggenhet også kunnet etablere store, livskraftige industrier på ryggen av vannet.Men heller ikke vi er immune for klimaskiftninger. Paradokset er at verden trenger energi for å løfte stadig flere mennesker ut av fattigdom. Uten aktive politiske løsninger, og så lenge energien kommer fra fossilt brensel (selv norsk olje og gass som er blant de reneste i verden), vil kloden trolig bli stadig varmere og vannproblemene stadig mere utfordrende.