Kloden brenner

I 2011 kjøpte vi et to etasjers rekkehus i Marbella. Euroen var behagelig lav, og fra øverste altan så vi tre golfbaner og like til Gibraltar. Tretten år senere står euroen fire kroner høyere, og prisnivået er omtrent lik det norske. Dette er ikke den eneste negative forandringen. Med årene er det blitt merkbart varmere. En sommerdag i fjor registrerte vi rekord med 42 grader. Og stadig oftere sirkulerer helikopter over huset, enten på utkikk etter skogbranner eller med tunge vannsekker for å slukke små og større branner i terrenget.

Rundt 70 prosent av landområdene som brenner hvert år er i Afrika, der bøndene setter fyr på savannen for å få bedre beite- og jordbruksland. Bortsett fra disse er trenden at skogbranner er på fremmarsj, særlig i arktiske områder. Forskjellene er store. Beiteland kommer tilbake igjen etter få år mens skogsområder, særlig gamle, kan ta generasjoner å erstatte. Nyere data viser at skogbranner bidrar i økende grad til å drive klimaendringene videre.

I 2023 fylte tusener av branner, mange utenfor kontroll, i uker og måneder luften i Canada med røyk. Brannene spredte seg over 180.000 kvadratkilometer, syv ganger mer enn normalår, og over 230.000 personer ble evakuert. I alt ble det produsert 1.800 millioner tonn klimagasser, tre ganger mer enn Canadas årlige industrielle klimagassutslipp. Dagen etter at byen Lytton satte ny varmerekord med 49.6 grader, var den utslettet av ukontrollerte branner.

Årene siden 2018 har vært seks av de syv verste i verden med skogbranner siden 2003. I Australia i 2019 og 2020 brant 23 prosent av skogsområdene i New South Wales. Indonesia har opplevd omtrent det samme. Heller ikke Europa slipper unna. I 2023 brant 950 kvadratkilometer nær den greske byen Alexandroupoli i EUs største skogbrann siden 1980.

Dersom temperaturene fortsetter å stige er det sannsynlig at lengden på brannsesongene vil øke, og etter hvert dobles. Det hjelper ikke med storstilte programmer for planting av trær, dersom disse også går opp i røyk i ukontrollerte branner.

I Marbella har vi hittil sluppet unna med skrekken. Spanske myndigheter holder nøye kontroll med utviklingen. Men i fjor sommer gikk plutselig alarmen, da et område like i nærheten selvantente. Vi rasket med oss noen verdisaker og kastet oss i bilen, mens røyken veltet inn over området vårt. Det var ingen umiddelbar fare, men trusselen om at vårt spanske hjem kunne gå opp i flammer var urovekkende nok. Vi kjørte til en høyde over brannen og så helikoptrene hovere over en liten innsjø på nærmeste golfbane, der de fylte svære sekker med vann som hang i en line under helikopteret. Etter et par timer var brannen slukket, og vi kunne returnere til huset.

Branner er ikke det eneste problemet i Marbella. Langvarig tørke har skapt vannmangel, selv om avsalting-anleggene av sjøvann går for fullt. At golfbanene begynner å bli brunsvidde fordi det er forbud mot å vanne dem, kan man leve med. Når man tidvis ikke kan dusje eller spyle toalettet, på grunn av svikt i vannforsyningen, er det adskillig mer betenkelig. Men tross alt mye bedre enn at ens tilværelse går opp i flammer.