Milliardsluket flytende havvind: Ansvarlige politikere etterlyses
«Politikerne vet hva de bør gjøre, de vet bare ikke hvordan de blir gjenvalgt om de gjør det.»
Jean-Claude Juncker, tidligere president for EU kommisjonen
Utsagnet får ny aktualitet når man ser hvilken vei flytende havvind seiler på norsk sokkel. Utsira Nord kan koste over 250 milliarder kroner, mens regjeringens anslag for fremtidige inntekter er svært beskjedent. Skyhøye, usikre kostnader og lave inntekter skaper en differanse der staten tar stadig større risiko. Ingen vet hvor mye, men budsjettoverskridelsene kan stille Regjeringskvartalet, Mongstad og Gardermobanen i skyggen. Reaksjonen fra politikerne er lammende taushet.
Kommentar: Helge Keilen, redaktør, Offshore Media Group.
Milliardsmeller er ikke uvanlig på norsk sokkel, og da er det i stor grad norske skattebetalere som tar regningen. For ti år siden regnet Teknisk Ukeblad med at Yme-skandalen ville koste hver eneste nordmann 1700 kroner, og så vidt vites har ingen senere bestridt dette regnestykket. Når man ser hvilken vekt regjeringen legger på «skattelette» i samme størrelse, er det merkelig at ingen for lengst har grepet fatt i misforholdet. Noe av årsaken ligger i de store talls lov som gjelder på norsk sokkel. Utbygginger med milliardoverskridelser som fikk konsernsjefer sparket ble, takket høyere oljepriser og/eller bedre produksjon enn forventet, nedbetalt over kortere tid.
Til betydelig irritasjon for de avsatte konsernsjefene.
En lignende utvikling kan man ikke forvente innen flytende havvind. Kraftproduksjon er oftest marginal business, med krav til fleksibilitet, risikostyring og raske endringer. Løpende kontroll med kostnader og kontantstrøm blir kritisk.
I en utmerket leder (DN 9. september) skriver avisen at debatten rundt den elleville pengebruken innen flytende havvind synes å foregå i et parallelt univers. I en tid der de såkalte handlingsrom i statsbudsjettene er under økende press, er det stille om at flytende havvindsatsning kan føre til en betydelig vekst i skatter, og store kutt i bevilgninger til velferdstjenester som skoler og sykehus, skriver avisen.
Det å bli anerkjent som «verdensledende» på et område (olje og gass) som tjener penger er selvsagt attraktivt. Det å bli en stormakt innen et område (flytende havvind) som taper mer penger jo mer man produserer, virker uforståelig.
Fornybar er blitt et politisk mantra, og utviklingen i verden tilsier at tiltak haster. Men skal all flytende havvindutbygging gjennomføres, uansett kostnader, bare fordi Norge «må ta føringen?» Det kan fort bli en Phyrros-seier. Man minnes definisjonen av en fanatiker; en som dobler anstrengelsene etter at målet er glemt.
Norske politikere må følge Equinors eksempel om behovet for lønnsomhet også i havvindprosjekter. De må bli tydelige på at utbyggere må regne med at når flytende havvindproduksjon går i pluss, vil staten raskt innføre en grunnrenteskatt på 25 prosent, i likhet med landbasert vindutbygging. Noe må man få tilbake når man innledningsvis subsidierer med milliardbeløp.En utfordring blir hvem som formidler dette budskapet til politikere som ivrig planlegger for en «grønn fremtid». Oljeselskapene vil ha høy aktivitet og mest mulig statsstøtte underveis. Det samme gjør verftindustiren, som ser betydelig nedgang etter 2027. Lobbyorganisasjonene holder klokelig kjeft, og miljøbevegelsen ser helst at all olje erstattes med vind. Dermed kan Utsira Nord gå gjennom, og først en gang etter 2040 vil en alvorlig riksrevisor stå frem og betegne de enorme overskridelsene som «meget kritikkverdige». Da har alle politikerne som i sin tid vedtok utbyggingen vandret videre, og er dermed fritatt for enhver kritikk.
