«Nye reservoartyper på norsk sokkel» er en artikkelserie av Lundin Norway. Dette er del 3 av 4; eolisk sandstein.

Bergarter formet av ørkendyner kan bli til usedvanlig bra oljereservoar. Edvard Grieg er det eneste feltet på Norsk sokkel der store deler av reservoaret består av denne type sandstein. Nå har vi funnet enda mer av denne type reservoar i Luno II.

Det kan være vanskelig å se for seg hvordan ørkendyner kan ha endt opp i Nordsjøen. Men for 200 millioner år siden lå landområdet som Norge er en del av på samme breddegrad som Nord-Afrika ligger på i dag, og med relativt likt klima. Altså varmt og tørt. Og med en kombinasjon av sand og vind i tillegg ble dette til ørken med sanddyner. Prosesser der overflaten formes av vind kalles gjerne eoliske prosesser. Derfor kalles også bergarter som har sitt opphav i sanddyner for eolisk sandstein.

Nesten alle felt på norsk sokkel har sandsteinsreservoar. Men som regel er de dannet basert på avsetninger fra elver og vassdrag, og inneholde dermed sand og grus av varierende kvalitet og størrelse.

Eolisk sandstein vil være mye mer ensartet enn andre typer sandstein, takket være vindens evne til å sortere. I ørkenen vil grov sand og steiner i liten grad la seg flytte, mens de minste sandkornene blåses lang av sted. Det som finnes i mellom kan legge seg som tykke, ensartede dyner. Enkelte av disse dynene har blitt bevart til de har endt opp som eolisk sandstein et par kilometer ned i undergrunnen.

Flere forhold avgjør hvor gode reservoaregenskaper en bergart kan ha. At reservoarsteinen er ensartet gir gode strømningsegenskaper i tillegg til høy porøsitet.

Det spesielle med eolisk sandstein er at gjerne scorer helt i toppen på alle disse. Porøsiteten er svært høy, og dermed er det plass til mye hydrokarboner.

Alle disse forholdene kan gjøre en utbygging av et felt med eolisk sandstein svært lønnsomt. Det er mye olje som kan utvinnes med relativt få brønner, og man kan produsere mye på kort tid og oppnå en høy utvinningsgrad.

Dette har vi allerede erfart fra produksjonen fra den vestre delen av Edvard Grieg hvor reservoaret i hovedsak er eolisk sandstein. Når det nå viser seg at også Luno II har mye av denne reservoartypen går vi videre i å modne fram feltet til en utbygging.