Rør og realiteter

Da energiminister Terje Aasland forleden åpnet CO2 mottaksanlegget Northern Lights i Øygarden til 7.5 milliarder kroner, der staten tar 80 prosent av regningen, etterlyste han «løsninger som gjør anlegget kommersielt interessant». Det er ikke lett. Europeisk næringsliv betaler mindre for å slippe ut CO2 enn å fange, frakte og lagre den. Kvoteprisen må trolig tredobles for å gi lønnsomhet. Dessuten er konkurransen hard. Equinor, en av tre eiere i Northern Lights, vil legge et nytt mottaksanlegg for CO2 med skip eller rørledning fra kontinentet til nærliggende Sture.

CO2 fangst og lagring er et område der Norge har nesten 30 års erfaring, og mange naturgitte forutsetninger. Men etter år med stor optimisme rundt forretningsgrunnlaget, synker realitetene inn. At Europa setter tøffe klimamål er ikke ensbetydende med rask fortjeneste. Den europeiske kvoteprisen har falt med 40 prosent siden toppen på 100 euro per tonn i begynnelsen av 2023. Nå snakker ikke ledelsen i Northern Lights lenger om en fase 2-utbygging til nye milliarder, men om å «slå til så fort vi greier å samle 4-5 kunder som er villige til å inngå faste avtaler».

Det mangler ikke planer. Equinor vil bygge opp en årlig lagringskapasitet på 30-50 millioner tonn innen 2035. Deres Smeaheia-prosjektet på Sture vil koste 12-14 milliarder kroner, skipstransport ikke medregnet. I tillegg kommer den planlagte rørledningen CO2 Highway to Europe til Belgia, til minst 50 milliarder kroner, med antatt oppstart rundt 2030. Også andre aktører er på banen. Wintershall DEA, Sval Energi, Aker BP og Orlen (tidligere PGNiG) har sikret operatørskap i CCS-lisenser på norsk sokkel.

Forleden fikk Stavanger-selskapet Altera 2.6 milliarder kroner fra EUs Innovasjonsfond for å videreutvikle sin CCS løsning. Til forskjell fra Northern Lights skal Starfish-prosjektet frakte CO2 ut på sokkelen med skip, og injisere direkte ned i reservoaret. EU støtten gjelder å utvikle en teknologi for injiseringen. Selskapet vil bygge tre skip spesielt konstruert for CO2 transport, med oppstart av injisering i Havstjerne-lisensen i Nordsjøen i 2029, og med kostnader over 30 milliarder kroner.

Hvor sterk er så den utenlandske konkurransen? Svenskene har satt av 36 milliarder kroner for å fange og lagre CO2, og den danske energistyrelsen vil bruke 45 milliarder kroner til neste runde av karbonfangst og lagring både til lands og havs. Danmark ligger strategisk godt plassert for å utfordre Norge som Europas CO2-lager. UK representerer 40 prosent av den totale CO2 lagringskapasiteten under utvikling i Europa. Fra Bacton til Zeebrugge i Belgia er det kun 225 kilometer. En CO2 rørledning i samme rute som den eksisterende Interconnector vil dermed være under en fjerdedel av lengden til Equinors CO2 Highway to Europe (som er 1000 kilometer). Kostandene reduseres tilsvarende.

EU krever at oljebransjen skal bygge opp lagringskapasitet på 50 millioner tonn årlig fra 2030. Men ingen vet i dag om europeisk industri får like mye støtte for å sende CO2 til Norge som til EU-land. Det favoriserer Danmark og kan utelukke UK, med Norge som EØS-medlem midt imellom.