Tøffere tider – igjen

Enda en gang står norsk oljeindustri foran en tid med krav til omstilling, nedbemanning og færre oppdrag for verftene. Bransjen har opplevd dette tidligere. I 1999 var de største feltene utbygd, og med oljeprisens dramatiske fall stupte også investeringene. Krisen forplantet seg, og bedrifter i Rogaland, Agder og på Vestlandet varslet masseoppsigelser. I den mest alvorlige nedgangsperioden siden 1980-tallet ble 4000 ansatte i leverandørindustrien sagt opp. Forvitring og forfall ventet.

Bekymringen var reell. I noen måneder vinteren 1998–99 lå oljeprisen under 10 dollar fatet, og selv det velrennomerte magasinet The Economist spådde at den skulle ligge rundt 5 dollar fatet lenge. De årlige investeringene på norsk sokkel falt til 48 milliarder kroner, og norsk olje og gass ble spådd å være en solnedgangsindustri. På OLFs pressekonferanse mot slutten av 1999, der de la frem framtidsscenarier for norsk sokkel, viste man en svart skjerm der det sto: «Siste som forlater norsk sokkel må slukke lyset».

Så steg oljeprisen, og en ny storhetstid for leverandørindustrien fant sted. Nye teknologiske løsninger, effektivisering og satsning på markeder utenfor Norge ga gode resultater. Men i 2012–14 skjedde en drastisk endring. Oljeselskapene la om forretningsstrategien fra vekst til utbytte. Det endret prioriteringer, med redusert aktivitet og kortsiktig søkelys på kvartalsresultat. Dertil kom et uventet og kraftig oljeprisfall i 2014, og i februar 2015 forlangte Statoil at leverandørene skulle kutte opptil 30 prosent. Kontrakter ble reforhandlet, og mange ansatte mistet jobben. Senere ble det dokumentert at få av dem som sluttet i petroleumsindustrien vendte tilbake.

Industrien endret karakter med dette. Det dramatiske fallet skapte rom for mer konkurranseutsatte, kostnadsbevisste og fleksible modeller. Dessuten kunne det gått mye verre uten gigantutbyggingen av Johan Sverdrup, som på mange måter bar norsk leverandørindustri fram til slutten av dette tiåret.

På starten av 2020-tallet skapte Covid og lave oljepriser nye problemer for industrien, men myndighetene tok affære med skattepakken, som kombinert med stigende oljepriser har skapt gode vilkår for leverandørindustrien. Nå begynner virkningene av disse tiltakene å avta, og igjen males dystre scenarier om nedgang og redusert bemanning.

Liksom i 1999 og 2014 vil verftsindustrien slite, fordi det ikke er nok store utbygginger i sikte. I tillegg kommer erkjennelsen av at norsk sokkel er gått inn i en moden fase. Det nye er at man kutter kostnader mens oljeprisen fremdeles er høy. Når Equinor varsler en nedbemanning av 5000 ansatte gjennom naturlig avgang og tilnærmet ansettelsesstopp mot 2030, er det fordi staben er for stor i forhold til antatte arbeidsoppgaver. Den samme trenden ser vi internasjonalt, når ConocoPhillips kutter 20–25 prosent og Halliburton 20–40 prosent.

Verden trenger norsk olje og gass, men vi kan ikke fortsette som vi pleier. Å kutte kostnader er ikke lenger nok. Vi må forenkle, standardisere, ta i bruk vellykkede pilotprosjekter, få til reelt samarbeid på tvers av selskaper og med leverandører osv. Samtidig må letingen intensiveres og mindre prospekter knyttes til eksisterende infrastruktur.