Tvilsomme årsverk

Innen 2030 trenges 12.400 årsverk i norsk havvindindustri, og det settes eksportmål på 10 prosent av det globale havvindmarkedet. Alt i følge av en nylig rapport fra Nasjonalt kompetansesenter for havvind og Norsk Industri. Hvor realistisk er denne målsetningen?

Rapporten legger stor vekt på industriutvikling og nye arbeidsplasser. Over en levetid på drøye 40 år vil en flytende havvindpark på 1.5 GW og en bunnfast havvindpark på samme størrelse kreve totalt 40.000 årsverk. To tredjedeler av årsverkene vil være operatører og teknikere, etterfulgt av ingeniører og maritimt mannskap. Rapporten fremhever behovet for en klar eksportstrategi. Det må raskt bygges opp kapasitet i industrien, investeres i utdanning og sikres en bred satsing på eksport. Uten en koordinert innsats faller Norge bak andre nasjoner i den globale konkurransen.

Rapporten har flere svakheter. Den tar utgangspunkt i regjeringens mål om tildeling av havvindområder som tilsvarer 30 GW installert kapasitet innen 2040. Men den ble overlevert omtrent samtidig med at NVE fastslo i sin rapport at det neppe er behov for mer enn 6GW havvind, faste og flytende, innen 2050. Det er 20 prosent av hva regjeringen forutsetter. Dermed reises tvil om det egentlig er behov for nye flytende havvind prosjekter. Men det er nettopp her at norsk industri har sine muligheter, for på bunnfaste utbygginger er det norske innholdet svært begrenset.

Regjeringen er på tilbaketog når det subsidier. Flytende havvind på Utsira 2 fikk subsidiene avgrenset til 35 milliarder kroner, og bare en utbygging i stedet for to. Energiminister Aasland vil «ta et og et prosjekt av gangen og lære av erfaringene underveis». Hvilke erfaringer? Sørlige Nordsjø II neppe er produksjonsklar før rundt 2030, og Utsira Nord utlyses først neste år, og er utpå 2030-tallet før mulig produksjonsstart. Med dette tempoet faller mye av begrunnelsen for rapporten bort, nemlig storskalaproduksjon og eksportmuligheter.

I perioden da rapporten ble skrevet har Equinor redusert sin havvindsatsning kraftig, og leverandørkjeden har fått utfordringer som kan bremse veksten. For transformatorstasjoner er det flere års ventetid. Ingen vet om de reelle størrelsene på vedlikeholdskostnader eller kan forutse mulige hindringer. Ferdigstillelsen av havvindparken Doggerbank er forsinket grunnet mye og kraftig vind, og en planlagt dobling av fornybar kraftproduksjon er blitt redusert til 70 prosent.

Flytende havvind er et umodent forretningsområde i kontinuerlig endring. Politikere er enten for eller mot, lokalpolitikere vil ha ny virksomhet og arbeidsplasser, akademia jakter på studiemidler, og leverandører ser liten forskjell på ‘subsidier’ eller om kunden betaler. Mange av aktørene er på ukjent grunn, og de aller fleste sentrale ledere mangler relevant operativ erfaring.

Rapporten tar utgangspunkt i at man skalerer opp raskt, og ikke at man bygger steg på steg basert på erfaring. Faren er at rapporten havner i en skuff. Et mer alvorlig aspekt er at politikere, kommuner og næringsliv langs kysten kan tro at rapporten reflekterer realitetene, og stole på et behov for 12.400 årsverk innen 2030. Det er det neppe.