Derfor bruker vi milliarder på å kjøpe oss «verdens reneste produksjon»
Glenn Stangeland
5. januar 2020
Illustrasjon: Equinor
Derfor bruker vi milliarder på å kjøpe oss «verdens reneste produksjon»
Glenn Stangeland
5. januar 2020

Kommentar av Glenn Stangeland, redaktør i Petro.no

Det skyller en grønn bølge over norsk oljeindustri.

Utsirahøyden bygges ut med kraft fra land. Sleipner og Gudrun kobler seg på. Equinor bygger vindmøller for å forsyne Gullfaks og Snorre med strøm. BKK og Cape Omega vil elektrifisere nordlige Nordsjøen med et nytt nettverk. Rigger og skip lastes fulle av batterier.

Kostnadene er enorme. Hva er det egentlig som skjer?

Svaret er enkelt. Vi kjøper oss «verdens reneste produksjon».

Fleip eller fakta?

Glenn Stangeland

Argumentet, som i flere tiår er brukt for å legitimere norsk olje- og gassproduksjon, har aldri vært mer verdifullt enn nå.

Samtidig er det sådd tvil om sannhetsgehalten. Er vi virkelig best i verden? Eller er vi bare bedre enn gjennomsnittet?

faktisk.no har faktasjekket påstanden om at norsk oljeproduksjon har verdens laveste utslipp. Konklusjonen er at vi ikke vet. Det kan stemme, men det er ikke sikkert.

Vi er altså i verdenstoppen. Likevel er det ikke godt nok.

Politikk og økonomi

Det er ikke lenger en selvfølge at alle lønnsomme fat skal produseres. Politikken ser ut til å trumfe samfunnsøkonomien. Økt CO2-avgift og stigende kvotepriser endrer regnestykkene.

To spørsmål står sentralt i den norske oljepolitikken: Hvor lenge skal vi produsere? Hvem skal slutte å produsere hvis ikke vi gjør det?

Det er disse spørsmålene norsk oljeindustri og norske politikere nå kjøper seg et svar på. «Vi skal produsere så lenge det er etterspørsel. Fordi vi har verdens reneste produksjon». Ferdig snakka.

Ledning foran batteri

For vi er og blir annerledeslandet. Vi har overflod av både penger og ren energi. Mens andre land må bruke batterier, kan vi trekke ledning. Mens andre land vurderer kost-nytte, kan vi tenke langsiktig strategi.

Lenge har vi lent oss tungt på EUs kvotesystem. Nå blir presset stadig større for også å levere nasjonale kutt. I dette bildet blir norsk vannkraft en strategisk klimaressurs.

Skal vi eksportere ren energi til andre land slik at disse får kuttet sine utslipp? Eller skal vi bruke kraften til å redusere norske utslipp og samtidig videreutvikle egen industri?

Symbolpolitikk

En helgrønn olje- og gassproduksjon er åpenbart den våte drømmen. Der Gullfaks drives av vindmøller og Sleipner av vannkraft. Og rigger og skip går på batteri.

Så kan man hevde at dette er symbolpolitikk. At gassen vi produserer uansett blir brent i et annet land. At klimautslipp ikke kjenner nasjonale grenser. At det uansett er produktet, og ikke produksjonen, som er problemet.

Men symbolpolitikk er også politikk. Og konsekvensene for industrien er akkurat de samme.