Norge – en lukket oljeprovins?
KRONIKK AV: Petter Osmundsen, professor i petroleumsøkonomi, Faggruppe for industriell økonomi – Universitetet i Stavanger
Norge leier inn internasjonale oljeselskaper for å finne, produsere og markedsføre olje og gass. Finansministeren mener vi ikke skal gå etter de selskapene som vurderes som best egnet av andre utvinningsland, men nøye oss med de som stiller lavest krav til avkastning. Dette er vel ikke vanlig statlig innkjøpspraksis på andre områder der vi står overfor teknisk, organisatorisk og økonomisk krevende oppgaver med store krav til HMS og miljøsikkerhet.
Statsbudsjettet varsler ytterligere reduksjon av selskapsskatten for landbasert næringsliv, til 23%. Begrunnelsen er økt skattekonkurranse. Andre land senker sin selskapsskattesats og Norge må følge etter for å være konkurransedyktig. Dette er i tråd med Scheel-utvalget (NOU 2014:13), Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi. Det er dette utvalgets innstilling som brukes som begrunnelse for å redusere selskapsskattesatsen for landbasert industri fra 28% til 23%. For petroleumsindustrien har imidlertid endringene gått i motsatt retning, reduksjonen i friinntekt i 2013 reduserte nåverdien etter skatt rundt 20% for prosjekter med middel lønnsomhet.
Det er også klare tegne på at norsk sokkel sliter med konkurransedyktigheten på en del punkter. Verdens største oljeselskaper selger seg ned og ut av norsk sokkel, det er vanskelig å få sanksjonert prosjekter for økt oljeutvinning på modne felt, tidskritiske prosjekter med høy samfunnsøkonomisk verdi. Internasjonale oljeselskaper, som er prosjektbasert og har porteføljer av prosjekter i mange land, er blant verdens mest mobile selskaper. Oljeprisfallet har ført til sterk kapitalrasjonering i internasjonale oljeselskaper med investeringskutt i størrelsesorden 40%. Det er derfor sterk konkurranse mellom utvinningsland om å tiltrekke seg kompetente selskaper. Storbritannia har nå en friinntekt som er tre ganger så høy som den norske og en effektiv skattesats på nær det halve av norsk nivå, og store selskaper vei ut av Norge øker sin satsing der. Statoil bygger ut tungoljefelt i Storbritannia og skyver på og barberer prosjekter på modne felt i Norge. Det er derfor vanskelig å se at ikke resonnementer rundt skattekonkurranse også skal gjelde for norsk petroleumsnæring.
La oss se hva Regjeringen sier. Finansminister Siv Jensen skriver i Dagens Næringsliv 7. oktober at det er naturlig at de store selskapene forlater Norge, og at dette ikke er et problem.Når halvparten av ressursene gjenstår hvorav brorparten i umodne områder er dette ikke riktig. Spesielt når samme selskaper bygger seg opp i Storbritannia som har en langt mer moden sokkel. Norsk sokkel er sammensatt og trenger et bredt spekter av selskaper. Nye selskaper har gitt et meget viktig tilskudd innen leting og etter hvert innen utbygging. Men vi ser klare tegn til at mange av de nye selskapene vil slite med å realisere utbygginger. Vi trenger fortsatt kapasiteten og kompetansen til store selskaper på norsk sokkel. De har høyere avkastningskrav, men det skyldes at de har alternativer investeringsmuligheter ute fordi de anses å skape større verdier for vertslandene. Et stort europeisk eller amerikansk selskap tilbyr ikke det samme som et nystartet kinesisk selskap, som Finansministeren synes å tro. Det er ikke bare snakk om å ha selskaper med lavest mulig avkastningskrav, men å ha ulike selskapstyper som kan skape størst mulig verdi at ulike typer reserver.