Norge – en lukket oljeprovins?

KRONIKK AV: Petter Osmundsen, professor i petroleumsøkonomi, Faggruppe for industriell økonomi – Universitetet i Stavanger

Norge leier inn internasjonale oljeselskaper for å finne, produsere og markedsføre olje og gass. Finansministeren mener vi ikke skal gå etter de selskapene som vurderes som best egnet av andre utvinningsland, men nøye oss med de som stiller lavest krav til avkastning. Dette er vel ikke vanlig statlig innkjøpspraksis på andre områder der vi står overfor teknisk, organisatorisk og økonomisk krevende oppgaver med store krav til HMS og miljøsikkerhet.

Statsbudsjettet varsler ytterligere reduksjon av selskapsskatten for landbasert næringsliv, til 23%. Begrunnelsen er økt skattekonkurranse. Andre land senker sin selskapsskattesats og Norge må følge etter for å være konkurransedyktig. Dette er i tråd med Scheel-utvalget (NOU 2014:13), Kapitalbeskatning i en internasjonal økonomi. Det er dette utvalgets innstilling som brukes som begrunnelse for å redusere selskapsskattesatsen for landbasert industri fra 28% til 23%. For petroleumsindustrien har imidlertid endringene gått i motsatt retning, reduksjonen i friinntekt i 2013 reduserte nåverdien etter skatt rundt 20% for prosjekter med middel lønnsomhet.

Det er også klare tegne på at norsk sokkel sliter med konkurransedyktigheten på en del punkter. Verdens største oljeselskaper selger seg ned og ut av norsk sokkel, det er vanskelig å få sanksjonert prosjekter for økt oljeutvinning på modne felt, tidskritiske prosjekter med høy samfunnsøkonomisk verdi. Internasjonale oljeselskaper, som er prosjektbasert og har porteføljer av prosjekter i mange land, er blant verdens mest mobile selskaper. Oljeprisfallet har ført til sterk kapitalrasjonering i internasjonale oljeselskaper med investeringskutt i størrelsesorden 40%. Det er derfor sterk konkurranse mellom utvinningsland om å tiltrekke seg kompetente selskaper. Storbritannia har nå en friinntekt som er tre ganger så høy som den norske og en effektiv skattesats på nær det halve av norsk nivå, og store selskaper vei ut av Norge øker sin satsing der. Statoil bygger ut tungoljefelt i Storbritannia og skyver på og barberer prosjekter på modne felt i Norge. Det er derfor vanskelig å se at ikke resonnementer rundt skattekonkurranse også skal gjelde for norsk petroleumsnæring.

La oss se hva Regjeringen sier. Finansminister Siv Jensen skriver i Dagens Næringsliv 7. oktober at det er naturlig at de store selskapene forlater Norge, og at dette ikke er et problem.Når halvparten av ressursene gjenstår hvorav brorparten i umodne områder er dette ikke riktig. Spesielt når samme selskaper bygger seg opp i Storbritannia som har en langt mer moden sokkel. Norsk sokkel er sammensatt og trenger et bredt spekter av selskaper. Nye selskaper har gitt et meget viktig tilskudd innen leting og etter hvert innen utbygging. Men vi ser klare tegn til at mange av de nye selskapene vil slite med å realisere utbygginger. Vi trenger fortsatt kapasiteten og kompetansen til store selskaper på norsk sokkel. De har høyere avkastningskrav, men det skyldes at de har alternativer investeringsmuligheter ute fordi de anses å skape større verdier for vertslandene. Et stort europeisk eller amerikansk selskap tilbyr ikke det samme som et nystartet kinesisk selskap, som Finansministeren synes å tro. Det er ikke bare snakk om å ha selskaper med lavest mulig avkastningskrav, men å ha ulike selskapstyper som kan skape størst mulig verdi at ulike typer reserver.

Hvis vi tar et steg tilbake vil vi se at dette egentlig er en innkjøpsbeslutning sett fra det offentliges side. Norge leier inn internasjonale oljeselskaper for å finne, produsere og markedsføre olje og gass. Finansministeren mener vi ikke skal gå etter de selskapene som vurderes som best egnet av andre utvinningsland, men nøye oss med de som stiller lavest krav til avkastning. Dette er vel ikke vanlig statlig innkjøpspraksis på andre områder der vi står overfor teknisk, organisatorisk og økonomisk krevende oppgaver med store krav til HMS og miljøsikkerhet.

Videre argumenterer Finansministeren for at petroleumsressursene er stedbundne og at skattekonkurranse derfor ikke er relevant. Finansdepartementet ser altså på en av Norges mest internasjonale næringer som å være en del av en lukket, nasjonal økonomi.Regjeringen er her i utakt med utvalget som de referer til når de reduserer skattene på land. Utvalget ble ledet av nåværende Finansråd og tidligere Ekspedisjonssjef i Skatteøkonomisk avdeling i Finansdepartementet, Hans Henrik Scheel. I avsnitt 3.4.6 om kapitalmobilitet og stedbundne renprofitter står det følgende:

«En korrekt utformet skatt på overskudd vil i praksis være en skatt på renprofitt. En slik skatt vil være nøytral i en lukket økonomi, dvs. at det ikke oppstår noe samfunnsøkonomisk effektivitetstap som følge av skatten. I en åpen økonomi vil imidlertid skattens nøytralitet begrenses til renprofitter som bedriften oppnår ved å være i landet (stedbunden renprofitt) sammenlignet med å flytte ut til beste alternative lokalisering, jf. boks 3.1 om renprofitter. I Norge er det eksempelvis stedbundne renprofitter fra oljevirksomheten, vannkraft, fiskeri og havbruk. Det samfunnsøkonomiske effektivitetstapet ved en skatt på overskudd, avhenger av hvor følsom bedriftenes kapitalbruk er overfor skatteendringer. Jo mer mobil kapitalen er, desto større er effektivitetstapet ved skatt på overskudd, siden beskatningen påvirker lokaliseringen av investeringene.»

Her fastslås det åpenbare, at olje og gass er stedbundne men at man trenger selskaper for å utvinne ressursene og disse er bare i Norge dersom det gir minst samme overskudd som de kan få i andre land. Dersom man ikke tar hensyn til dette får man effektivitetstap, som er det man nå ser på norsk sokkel ved at prosjekter av høy samfunnsøkonomisk verdi ikke vedtas. En nøytral skatt krever at man, som for selskaper på land,må ta hensyn til selskapenes faktiske avkastningskrav, og ikke basere petroleumsbeskatningen på et ekstremt lavt avkastningskrav beregnet på Blindern.

Fakta: Statsbudsjettet 2018
Oljeselskaper betaler ordinær selskapsskatt og i tillegg en særskatt,
der summen lenge har vært 78%.
Selskapsskatten er blitt redusert fra 24% til 23% i årets budsjett.
Dette er kompensert ved at særskatten er økt fra 54% til 55%, slik at samlet skatt fortsatt er 78%. Oljeselskapene får altså ikke ta del i skatteletten på land.
Særskatten skal bare tilfalle ekstraordinær avkastning (petroleumsrenten). For å skjerme
normalavkastningen mot særskatt, og hindre at lønnsomme prosjekter før skatt blir ulønnsomme etter skatt, er det tidligere innført en ekstra skattemessig avskrivning (friinntekt) over fire år. Friinntekten blir mer verd når særskattesatsen nå går opp. For å hindre ethvert anstrøk av skattelette tyr departementet til desimaljustering; friinntekten reduseres fra 5,4% til 5,3%. Reduksjonen i friinntekten opplyses av Finansdepartementet å være provenynøytral, dvs. at skattenivået skal være helt uendret.