Loading
Leserbrev signert forhandlingsutvalget i Kaefer Energy-klubben
I oljebransjen står ISO-fagene i en negativ særstilling mht lønns- og arbeidsvilkår. Til forskjell fra operatør, boring, forpleining og oljeservice, men i likhet med de svarte fagene i f. eks. Aker og Aibel, er vi i Kaefer Energy underlagt en overenskomst (VO) som ikke har utspring i olja – men som har egne offshore- og reisebilag.
I olja er normallønnsavtaler det vanligste. VO derimot, også kjent som frontfaget, er en minstelønnsoverenskomst. Vi har med andre ord ingen sentral lønnsdannelse på vår landsdekkende tariffavtale. Lønnsforhandlinger utover minstelønn + enkelte tillegg er bedriftsvise, med temporeduksjon som virkemiddel ved uenighet. Der er vi nå.
Siden overgangen fra byggfagoverenskomsten (FOB) til VO i 2012, har Kaefer-ansatte i likhet med de fleste andre ISO-arbeidere ligget mer eller mindre på garantifortjenesten, dvs det laveste tillatte nivået i tariffavtalen (snitt på hhv 174,25kr u/fagbrev og 184,88kr m/fagbrev per 3. kvartal 2016).
Kaefer-ansatte har i lange perioder det siste året fått lønn under garantinivået, og 2016-forhandlingene ble utsatt nettopp fordi det var stor uenighet om dette. Reguleringen som endelig kom 1. april i år løftet dessuten ikke ufaglærte over garantifortjenesten.
Etter forhandlinger helt siden mai måned, potensielt for både 2016 og 2017, har de organiserte arbeiderne to ganger stemt ned tilbudene fra ledelsen med henholdsvis 93,5 og 81,2% overvekt. Lønnstilbudene har ligget noen få kroner over garantifortjenesten, men inkluderer ikke etterbetaling for 2016-oppgjøret. 5 kr over to år er svært lavt.
Temporeduksjonen dreier seg om lønn, men utover lønnsspørsmålet har vi heller ikke fått noen tilfredsstillende løsning verken på jobbreiser, arbeidstid/arbeidsplan, ventelønn, tillitsvalgtavtale eller årsverksavregning.
Økonomien i bedriften og produktivitetsveksten tilsier at vi fortjener høyere lønn enn i dag. Det samme gjør enhver sammenligning med resten av olja. Den sviktende rekrutteringen til fagene peker tydelig mot at lønna er altfor lav. P.t. ligger vi f.eks. 15 kroner under den allmenngjorte minstelønna i bygningsbransjen, 30-40 kroner under snittlønna på VO, og godt over hundrelappen under snittlønna for faglærte i olja.
Bedriften har, godt støttet av arbeidsgiverforeningen Norsk Industri, åpenbart bestemt seg for at vi skal være lavtlønte for all fremtid. Referanser til ”rammen” på frontfaget, kontraktsklausuler om lav rateregulering, så vel som taktiske avsporinger regissert av advokater, blir brukt som argumenter eller strategi for å holde lønna nede.
Likevel uttaler de i andre sammenhenger, i likhet med de fleste andre, at ”klart ISO-arbeidere fortjener høyere lønn”. Hos dem er det dermed svært stor avstand mellom ord og handling. Det er det ikke hos oss. Ikke nå lenger.
Medlemmene er lut lei av dårlig lønn på toppen av en dårlig særavtale med en utydelig overenskomst i bunn. Hvis ikke arbeidsgiversiden snart innser dette, vil stabiliteten i bransjen være i spill en god stund framover. Slik som nå.
Rettferdighet først. Det er alt vi krever. Verken mer eller mindre. Vi har gjort vår plikt i alle år. Nå krever vi også vår rett. Olja varer ikke lenge uten oss.
Forhandlingsutvalget
Jens Hermansson, klubbleder
Rune Hantho, nestleder
Atle Forfang Rostad, sekretær
